Verneområder

Av det totale skogarealet i Norge ligger cirka 7,3 prosent innenfor de ulike kategoriene av vern, derav 5,3 prosent innenfor naturreservater og nasjonalparker. For produktiv skog er andelene noe lavere. Utviklingen siden 1990 viser en mangedobling av arealet vernet skog i alle kategorier. Særlig har økningen vært betydelig etter år 2000.

Bakgrunn

Vernetiltak representerer et av de eldste redskapene for bevaring av natur og naturressurser, og er implementert gjennom nasjonal lovgivning i alle europeiske land.

I Norge er det tre ulike verneformer knyttet til skog: landskapsvernområder, nasjonalparker og naturreservater.

Naturreservater er den strengeste formen for områdevern og er i første rekke knyttet til naturfaglige forhold. Området må utgjøre en spesiell eller representativ naturtype med vitenskapelig og/eller pedagogisk verdi. 

Nasjonalparker er en noe svakere verneform, der hovedformålet er å sikre urørt natur for våre etterkommere. I tillegg til vitenskapelige og estetiske kriterier er det også et mål å sikre allmennheten adgang til rekreasjon og friluftsliv i urørt natur. Det er per i dag 40 nasjonalparker i fastlands-Norge, og verneforskriftene varierer etter verneformål og situasjonen i det området nasjonalparken ligger.

Landskapsvernområder er den minst strenge verneformen, der det er et generelt forbud mot inngrep som i vesentlig grad endrer landskapets art eller karakter, mens vanlig landbruksdrift i de fleste tilfeller vil kunne fortsette som før. Landskapsvernområder er ofte knyttet opp mot naturreservater og nasjonalparker som buffersoner mot disse. 

Internasjonalt grupperes ofte vernearealene i vedtatte kategorier definert i henhold til spesifikke krav. Kategoriseringssystemet utarbeidet av Verdens naturvernunion (International Union for Conservation of Nature and Natural Resources, IUCN) har vært mye brukt. I forbindelse med Ministerkonferansen for bevaring av Europas skoger (FOREST EUROPE) er det utarbeidet et annet system som er mer spesifikt innrettet mot klassifisering av skogarealer.

Status

Tidligere oversikter over vernet skog i Norge har vært basert på skogbruksplaner, kartverk, separate takster og andre kilder. I dag foreligger det imidlertid en komplett oversikt over alt skogareal i Landsskogtakseringen. Kombinert med data fra Miljødirektoratets Naturbase kan man hente ut helhetlige oversikter over de ulike vernekategoriene. Begrensningen ligger imidlertid i antall observasjoner innenfor verneområdene, noe som gjør at det i dag ikke er mulig å presentere data på fylkesnivå med en tilfredsstillende grad av nøyaktighet. En fortetting av Landsskogtakseringens prøveflatenett innenfor verneområdene er gjennomført, noe som gjør det mulig å publisere mer detaljerte data enn tidligere.

Tabell 1 viser at 7,3 prosent av det totale skogarealet i Norge ligger innenfor en av de tre vernekategoriene. For strengere vern (naturreservat og nasjonalpark) er prosenten 5,3. Når det gjelder produktiv skog, er andelene henholdsvis 5,5 og 4,1 prosent. Av annet tresatt areal er 15,9 prosent underlagt vern. Nesten 70 prosent av det produktive skogarealet i reservater og nasjonalparker er bartredominert, mens tilsvarende for det totale skogarealet er nærmere 60 prosent.

Utvikling og forklaring

Det har vært en betydelig økning av vernet skogareal, særlig i perioden etter år 2000 (Figur 1 og Figur 2), blant annet er det blitt etablert 25 nye nasjonalparker. I 1988 framla Barskogutvalget «Forslag til retningslinjer for barskogvern» med målsettinger for verneplanen for barskog. Et landsomfattende utvalg av representative barskogtyper skulle vernes, og det var et selvstendig mål å etablere et antall større verneområder. Ei evaluering av første fase av barskogvernet i 1995 la grunnlag for vedtak om å utvide arealramma og sette i gang en ny fase av barskogvernet. Ei ny evaluering i 2002 konkluderte med at vernet var skjevt fordelt i forhold til geografi og naturforhold, og anbefalte å videreføre aktiviteten. En lignende konklusjon ble også resultatet av en evaluering i 2017, der det blant annet ble anbefalt å prioritere kjente forekomster av viktige skogtyper med høy naturverdi og med lav dekning i dagens skogvern (Framstad et al. 2017). Stortinget vedtok 2016 et mål der ti prosent av det totale skogarealet skal vernes. Målet skal nås gjennom en kombinasjon av frivillig vern av privateid skog og vern av offentlig eid skog (St.meld.nr 14 (2015–2016), jf. Innst. 294 S (2015–2016)).

Datakvalitet

Tidligere anslag over vernet skogareal fra det daværende Direktoratet for naturforvaltning var noe lavere enn Landsskogtakseringens estimater. Nyere tall fra Miljødirektoratet viser imidlertid arealtall i tilnærmet samme størrelsesorden.

Foreliggende oversikt er basert kun på Landsskogtakseringens permanente prøveflater. Andre oversikter, for eksempel Framstad et al. (2017), er beregnet ut fra en fortetting av Landsskogtakseringens prøveflater i verneområder og andre datakilder. I tillegg kan utvalg av områder med spesiell arealbruk i skog, slik som militære skytefelt, gi opphav til små avvik mellom ulike publikasjoner.

Datagrunnlaget for skog fram til 2021 stammer fra perioden 2016–2020, mens vernestatus refererer seg til 2021. Dette er en potensiell feilkilde, dersom et område har endret arealkategori til eller fra skog. Betydningen av dette er sannsynligvis liten innenfor et såpass begrenset tidsrom som det her er snakk om. Innenfor verneområdene skjer det i svært liten grad eller ingen aktive inngrep som medfører arealbruksendringer.