Skogbrann

Tørt, varmt vær over lengre tid gir økt skogbrannfare. Store, ukontrollerte branner setter mennesker og dyrs liv og helse i fare, og kan ødelegge skog, bygninger og infrastruktur. En skogbrann innebærer alt fra lett påvirkning av skogmiljøet, til gjennomgripende endringer i hele økosystemer. For enkelte arter kan skogbrann være en katastrofe, for andre en nødvendighet for artens videre eksistens. Barmarksesongen 2020 hadde 379 registrerte skogbranner på til sammen 2 948 dekar, som er det minste arealet som er registrert de siste fem årene. Ni av ti skogbranner skyldes menneskelig aktivitet.

Bakgrunn

Skogen har ikke bare stor betydning økonomisk, men også for det biologiske mangfoldet, friluftsliv, helse og vannkvalitet. Skogbranner kan sette disse verdiene i fare. Selv om de fleste skogbranner i Norge er relativt små, kan de under spesielle forhold, som langvarig tørke og ved kraftig vind, raskt utvikle seg til store, ukontrollerte branner. Et eksempel er den historisk store skogbrannen i Froland i 2008, hvor om lag 26 000 dekar skog brant (Storaunet et al. 2008). Slike store branner gir ikke bare tap av skog, men også skader på bygninger, infrastruktur og i verste fall tap av menneskeliv. I tillegg kommer et svært kostnadskrevende slokningsarbeid.

I år der nedbøren uteblir i lengre perioder og skogbunnen tørker ut, øker risikoen for ukontrollerte storbranner. I 2018 ble det (for eksempel) registrert nærmere 1 000 skogbranner. Lynnedslag er den viktigste naturlige årsaken til antennelse av skogbranner. Til forskjell fra branner utløst av mennesker antenner ofte lyn skogbranner på utilgjengelige steder. Dette kan gjøre brannene både vanskelig å oppdage og å slokke. Som regel brenner det vesentlig større areal med uproduktiv skog sammenlignet med produktivt areal.

Faren for skogbrann er størst i de mest skogrike områdene på Østlandet og Sørlandet. I denne landsdelen er det flest lynnedslag og størst befolkningstetthet. Mange mennesker utøver et aktivt friluftsliv i skog og mark, og hvor uforsiktig omgang med ild ofte forekommer. Ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skyldes ni av ti skogbranner menneskelig aktivitet, og bålbrenning og grilling er de vanligste årsakene (Daae 2018).

Vanligvis er skogbrannfaren størst på våren og sommeren, men langvarige tørkeperioder om høsten, etter snøsmelting – og i områder med snøfrie vintre – kan det også oppstå stor fare for gress og lyngbranner. Vissen og død bunnvegetasjon kan lett antennes etter bare noen dager med tørke, og økende vind gir raskere uttørking.

Skogbranner kan deles inn på flere måter. Normalt vil en brann starte som en bakkebrann eller løpebrann i undervegetasjonen. Avhengig av vindforholdene kan brannen utvikle seg til å nå høyere opp i trekronene. Mest alvorlig er en såkalt toppbrann, der spredningen skjer fra trekrone til trekrone.

I Norge er det furuskogene, med lysåpne kroner og tørkesvak bakkevegetasjon av lyng, moser og lav, som er mest utsatt for skogbrann (Søgaard et al. 2020). Disse artene, sammen med strøet, utgjør det viktigste finfordelte brenselet under en skogbrann. Eldre furutrær, med høy oppkvisting og tykk skorpebark, overlever ofte skogbrann. Brannfaren i granskog er mindre på grunn av mer fuktighet. I tillegg er skogbunnen ofte artsfattig, og innslaget av fuktige arter av urter og gras er større enn andelen av tørkeutsatte lyngarter, noe som gir mindre brannfarlig brensel i skogbunnen.

Skogbrann er den viktigste naturlige forstyrrelsesfaktoren i det boreale barskogsbeltet, og påvirker både kretsløpet av næringsstoffer og karbon, vegetasjonssuksesjoner og sammensetningen av flora og fauna (Kasischke & Stocks 2000). De økologiske forholdene etter en skogbrann er avhengig av skogbildet før en brann, samt topografi, jordsmonn og brannens intensitet og omfang.

En skogbrann åpner opp trekronene, slipper lys til, frigjør næringsstoffer til undervegetasjonen og fremmer foryngelse og rikt lauvoppslag, samt regulerer alders- og treslagssammensetningen i skogene. Biter av kull endrer jordstrukturen, og forkullede døde trestammer, både stående og liggende, blir til levesteder av stor betydning for det biologiske mangfoldet i skogen – både over og under bakken. Mange arter i skog lever av å bryte ned død ved, og enkelte er avhengige av periodevise branner for å overleve i et lengre tidsperspektiv (Gjerde et al. 2010). Om lag 40 rødlistearter (Storaunet og Gjerde 2010) er knyttet til skogbranner. For noen arter vil en skogbrann kunne virke forstyrrende på leveområde og livsmulighetene, mens andre arter kan dra fordel av at det blir mindre konkurranse. Dette gjelder planter, dyr, fugler, insekter og sopp (Solbraa 1997). Noen arter er såkalte brannspesialister, som er sjeldne ellers i skogen, men som dukker opp raskt etter branner. Et eksempel er sotpraktbillen (Melanophila acuminata) som er utstyrt med et sanseorgan som registrerer infrarøde stråler som utstråles ved brann (Bakke 1996, Wikars 1997). En annen spesialist er bråtestorkenebb (Geranium bohemicum). Frøene krever sterk oppvarming for å spire. Bråtestorkenebb opptrer derfor ofte på brannflater de første to årene etter brannen (Fægri og Danielsen 1996).

Etter brann bør skogbehandlingen tilpasses den enkelte brannflate, blant annet for å sikre livsbetingelsene til arter som er mer eller mindre avhengige av brent skog som livsmiljø. Skogeiere som har sertifisert skogen sin skal følge Norsk PEFC skogstandards krav til forvaltning av brannpåvirket skogareal (PEFC Norge 2015).

Det er usikkert hvordan fremtidens klima vil påvirke hyppigheten av skogbranner i Norge. Ulike klimascenarier viser at det sannsynligvis vil bli varmere og mer nedbør de neste 100 årene (Hanssen-Bauer et al. 2003, Tveito 2014).

Status

Barmarksesongen 2020 hadde 379 registrerte skogbranner på til sammen 2 948 dekar. Dette er det minste brannarealet som er registrert de siste fem årene (Figur 1), samtidig som antallet branner er om lag sju ganger høyere enn i foregående femårsperiode.

I Norge er håndtering av skogbrann et kommunalt ansvar. Det lokale brannvesen har ansvaret for å bekjempe skogbranner i sitt område (DSB 2019), med bistand fra Sivilforsvaret og Heimevernet. I tillegg finnes det et operativt nødnett som gjør kommunikasjonen enklere for slokke- og redningsmannskapene. DSB er nasjonal brannmyndighet, og har ansvaret for fag, forvaltning og tilsyn, men de har ingen instruksjonsmyndighet overfor kommunenes brann- og redningstjeneste. Hvert år, i forkant av skogbrannsesongen, sender DSB ut informasjonsmateriell til kommunene om skogbrannberedskap og om bruk av skogbrannhelikopter. I tørkeperioder, med økende skogbrannfare, øker DSB beredskapen for skogbrannhelikoptre slik at de raskere kan bistå i slukkingen.

I juni 2021 introduserte Meteorologisk institutt og DSB en ny skogbrannfareindeks (skogbrannfare.met.no) som beregnes for hele landet, hver dag. Skogbrannfareindeksen er basert på den kanadiske «Fire Weather Index», tilpasset norske forhold, og gir et mål på skogbrannfare basert på lufttemperatur, luftfuktighet, nedbør, vind og snø. I tillegg inngår informasjon om bakkevegetasjonen og vind – for å angi spredningsfare. Varierende vindstyrke kan derfor gi stor variasjon i Skogbrannfareindeksen fra dag til dag. Nedbør er den viktigste faktoren som reduserer skogbrannfaren.

I brannåret 2018 oppstod mange branner samtidig, og DSB utarbeidet en egen beredskapsanalyse der blant annet klimaendringer forventes å gi flere tørkeperioder (DSB, 2019). Morgendagens skogbranner vil være større enn dagens. I DSB-rapporten står det at for å bekjempe fremtidens skogbranner, kreves et godt samarbeid mellom brannvesen, Sivilforsvaret, Heimevernet, skognæringen og helikopterselskapene. Ikke minst må det bygges kompetanse for å analysere og forstå større branners dynamikk. Det nevnes også at det bør utdannes eksperter som kan bistå på stedet i møte med større skogbranner, og at det når egne ressurser ikke strekker til kan være aktuelt å søke bistand fra naboland eller EU.

Utvikling og forklaring

Skogbrannstatistikken i Norge ble påbegynt i 1913 ved at det ble sendt en direkte forespørsel til kommunene fra Skogdirektøren, og resultatene ble i en periode publisert i Skogdirektørens årlige innberetning (Bleken et al. 1997). I perioden 1925–1989 ble statistikken samlet inn av SSB. I 1990 overtok Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, senere DSB, denne registreringen.

Antall registrerte branner og størrelsen på brent skogareal har variert fra år til år, men nådde en topp på 1970-tallet (Figur 1). I enkelte år mot slutten av 1990–tallet falt antall registrerte branner til under 200, og denne nedadgående trenden fortsatte videre på 2000-tallet. I perioden 2016-2020 har antall registrerte skogbranner økt og variert mellom 260 og 911, færrest i 2019 og flest i 2018. Sommeren 2018 hadde en meget lang tørkeperiode, noe som medførte at det ble tørt mye lenger ned i jordsmonnet enn normalt, og skogbrannfareindeksen ble meget høy (snl.no 2021). Antall branner var uvanlig høyt, men man fikk dem under tidlig kontroll slik at de ikke utviklet seg til store branner. Med mer ugunstige vindforhold hadde situasjonen vært vesentlig mer alvorlig (DSB 2019).

Når skog brenner, og det tar fyr i strø og humus, frigjøres store mengder CO2 til atmosfæren. På denne måten bidrar skogbranner bidrar til global oppvarmingen. Det er mye som tyder på at klimaendringene, med et varmere og noe våtere klima, vil kunne påvirke risikobildet for skogbranner i Norge (Tveito 2014). Det er forventet at antall dager med stor og meget stor skogbrannfare vil øke fram mot 2100, spesielt i Sørøst-Norge (ibid.). I tillegg kan skogbranner indirekte øke faren for jordskred og jorderosjon, ved at arealer blottlegges, noe som igjen vil (kunne) være en trussel for bebyggelse og infrastruktur.

Før 1913 foreligger det få oversikter over skogbranner. Studier av brannlyrer i stubber og levende og døde furutrær, kombinert med årringdateringer fra Trillemarka- Rollagsfjell naturreservat i Buskerud, viser at både størrelsen og hyppigheten av skogbranner har variert mye gjennom århundrene (Storaunet et al.  2013, Rolstad et al.  2017). Variasjonen i lokal brannfrekvens gjenspeiler historiske beskrivelser om bruk av skogen og utmarka – både lokalt og for større deler av Sør-Norge. Skogbrann har vært en naturlig, og svært dynamisk, del av skogøkosystemet, som igjen var påvirket av klima, vegetasjon og ikke minst menneskers bruk.

Etter Svartedauden i 1349–1350 ble store utmarksarealer liggende øde og skogen grodde igjen. Før 1600-tallet var trolig en stor andel av brannene naturlige og antent av lynnedslag. I denne perioden brant det av naturlige årsaker trolig om lag 100 ganger mer enn det som brenner i dag. På begynnelsen av 1600-tallet ble skog påtent for å åpne opp skogen og for å bedre husdyrbeitene. Dette førte til hyppige skogbranner helt fram til begynnelsen av 1700-tallet, da det etter hvert kom lover og forskrifter som begrenset bruken av brann i skog og utmark. Brannomfanget avtok gjennom 1700-tallet (Rolstad et al. 2017). Det antas at det i gjennomsnitt på 1800-tallet årlig brant om lag 13 000 dekar; mer enn 2/3 av dette på Østlandet. På midten av 1800-tallet var det flere store skogbranner i Østerdalen i Hedmark, blant annet i 1844, da om lag 60 000 dekar skog brant i Rendalen (Øyen 1998).

I nyere tid har de fleste skogbrannene i Norge vært relativt små, men store branner har forekommet fra tid til annen. Blant kjente store skogbranner kan nevnes «Kongsvinger-brannen» i 1975 på i alt 3450 dekar og de store brannene i Heddal (3400 dekar) og ved Elverum i 1976 (9200 dekar, herav cirka 6500 dekar produktiv skog). Skogbrannen i Froland i juni 2008 er den største skogbrannen i nyere tid. Den varte i 13 dager og det brant om lag 26 000 dekar skog, hvorav 19 000 dekar produktiv skog (DSB 2008). I 2008 var det var en ekstrem skogbrannfare, etter en svært tørr forsommer, og kraftig vind gjorde at brannen spredte seg hurtig, også til områder der skogbrann normalt ikke oppstår (DBS 2012). I 2009 ble to områder, på til sammen 10 600 dekar, vurdert som representative for brannområdet og for heilandskapet i indre Agder, vernet som naturreservater.

Spredt bosetting og et dårlig utbygd vegnettet gjorde at tidligere tiders skogbranner ofte brant til de nådde snaufjell, myr eller sjø – eller det kom regn (Strømsøe 1961). Innføringen av bestandsskogbruket forserte utbyggingen av skogsbilvegnettet, noe som ga økt ferdsel i utmarksområdene, som igjen førte til flere branner. Den økte trafikken, sammen med økt vakthold fra skogbranntårn, og senere fra fly, førte imidlertid også til at brannene ofte ble oppdaget tidligere. Selv om branntilløpene økte i antall, ble de raskere oppdaget og stadig mer effektivt bekjempet, og risikoen for store branner ble redusert (Bleken 1997). Nedgangen i antall branner og brent skogareal siden 1990-tallet kan forklares med bedre overvåking og mer effektivt slokkingsutstyr, ikke minst ved bruk av helikopter. I tillegg er det innført restriksjoner på bruk av åpen ild i skog og mark. I henhold til forskrift om brannforebygging er det i tidsperioden 15. april til 15. september forbudt å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og utmark.

Datakvalitet

Før 1913 foreligger begrensede oversikter over skogbranner i Norge, og de er ikke landsdekkende. Etter 1913, da brannstatistikken ble en offentlig oppgave, er antall registrerte branner trolig relativt pålitelig, selv om mye tyder på at mange små branner ikke er registrert. Det brannskadde arealet er sannsynligvis oftest noe skjønnsmessig fastsatt, men samtidig er brannarealene i hvert enkelt tilfelle ofte så små at arealtallene trolig er ganske korrekte. Brannårsakene er i mange tilfeller identifisert, og statistikken er trolig noenlunde tilfredsstillende (Øyen 1998).

I forbindelse med NIBIO-forskningsprosjektet «ClimFire» ble skogstatistikken delvis sammenholdt med informasjon fra media og andre kilder. Det ble avdekket at noen av de største skogbrannene i Norge ikke er med i statistikken. Det gjelder blant annet brannen i Rendalen sør for Mistra i 1920, på cirka 17 000 dekar, og brannen i Øvre Pasvik nær Treriksrøysa i 1945, på om lag 25 000 dekar.

Skogbrannstatistikken fra DSB er basert på innrapporterte tall fra BRIS (brannstatistikk.no), som omfatter alle oppdrag med utrykning som er registrert i 110-sentralene. Statistikken for et enkelt år baserer seg på oppdrag som er rapportert innen en fastsatt dato i januar året etter. Oppdrag som ikke er blitt rapportert av brann- og redningsvesen innen tidsfristen kan derfor mangle (DSB 2018).

For mindre branner, og da spesielt i uvegsomt terreng hvor brannvesenet ikke rykker ut, er statistikken trolig mangelfull, og det er ikke mulig å vurdere hvor stort areal dette representerer. Kvalitetskontrollen av den offentlige statistikken har også avdekket at det er en del branner som ikke er rapportert inn til DSB, samt at enkelte branner er angitt med feil arealer. Den presenterte statistikken er basert på de offentlige oppgavene, men korrigert for feil avdekket i den nevnte gjennomgangen.