Bærekraftig skogbruk 

Bærekraft er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn. 

Begrepet bærekraft ble første gang brukt i Brundtlandrapporten i 1987, der bærekraftig utvikling defineres som: «En utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.» 

Termen bærekraftig utvikling ble også brukt i FNs program Agenda 21 under Riokonferansen i 1992. Under World Summit on Social Development i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som: «Rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker», der «… økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøvern samvirker og forsterker hverandre gjensidig.» 

International Tropical Timber Organization (ITTO) la grunnlaget for utvikling av kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning, da den i desember 1990 publiserte retningslinjer for bærekraftig forvaltning av naturlig, tropisk skog. Dette ble i 1992–1993 etterfulgt av definerte kriterier og indikatorer. 

Senere er det blitt etablert flere regionale prosesser basert på kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning. Disse prosessene omfatter det meste av verdens skoger, men varierer betydelig når det gjelder praktisk implementering og politisk gjennomslagskraft. 

Landene i den tempererte og boreale sone omfattes av Montreal-prosessen og FOREST EUROPE (Ministerial Conference on the Protection of Forests in Europe; tidligere benevnt MCPFE). Montreal-prosessen har 12 medlemsland i Amerika, Asia, Australia og Oceania. FOREST EUROPE omfatter 46 land i Europa, inkludert Tyrkia og Georgia. Russland er medlemsland både i Montreal-prosessen og i FOREST EUROPE. 

FOREST EUROPEs sett med kriterier og indikatorer, også benevnt pan-europeiske kriterier og indikatorer, ble utviklet tidlig på 1990-tallet. Senere har både kunnskap og informasjonsbehov endret seg, noe som førte til en revisjon av indikatorsettet i forbindelse med konferansen i Wien i 2003. Dette settet av indikatorer er senere blitt benyttet for rapporten «State of Europe’s Forests» i forbindelse med Ministerkonferansene i Warszawa 2007, Oslo 2011 og Madrid 2015. I Madrid ble en ny revisjon med relativt små endringer gjennomført, og det nye indikatorsettet vil bli benyttet ved rapporteringen til neste konferanse i Bratislava.

De pan-europeiske kvantitative indikatorene kan grupperes på følgende måte i henhold til de overordnede kriteriene: 

Kriterium 1: Opprettholdelse og hensiktsmessig utvikling av skogressursene og deres bidrag til det globale karbonkretsløpet. 
Indikatorer: Skogareal, stående volum, aldersstruktur og/eller diameterfordeling, karbonreserve. 

Kriterium 2: Opprettholdelse av helse og vitalitet i skogøkosystemer. 
Indikatorer: Avsetning av luftforurensninger, jordkjemiske forhold, kroneutglisning, skogskader, forringelse av skogareal. 

Kriterium 3: Opprettholdelse og fremme av skogens produktive funksjoner. 
Indikatorer: Tilvekst og avvirkning, omsatt rundvirke, ikke-trebaserte skogprodukter, markedsførte tjenester.

Kriterium 4: Opprettholdelse, bevaring og hensiktsmessig utvikling av biologisk mangfold i skoglige økosystemer. 
Indikatorer: Treslagsfordeling, foryngelse, skogens grad av naturlighet, innførte treslag, død ved, genressurser, landskapsmønster, truede arter i skog, vernet skog, vanlige fuglearter i skog. 

Kriterium 5: Opprettholdelse og hensiktsmessig utvikling av vernefunksjoner i forvaltning av skog (særlig jordsmonn og vann). 
Indikatorer: Vernskog – jordsmonn, vann og andre funksjoner knyttet til økosystemet, vernskog – infrastruktur og forvaltede naturressurser. 

Kriterium 6: Opprettholdelse av øvrige sosioøkonomiske funksjoner og forhold. 
Indikatorer: Skogeiendommer, skogsektorens bidrag til bruttonasjonalproduktet, nettoutbytte i skoglige virksomheter, investeringer i skog og skogbruk, arbeidskraft i skogsektoren, arbeidsmiljø og helse, forbruk av tre, handel med trevirke, energi fra skogsvirke, rekreasjon i skog. 

Emnene som er beskrevet i «Bærekraftig skogbruk i Norge» overensstemmer for en stor del med de pan-europeiske indikatorene. Grupperingen, det som tilsvarer kriteriene, er imidlertid noe forskjellig, og visse indikatorer kan være utelatt, lagt til eller rapporteringsformatet endret, som følge av ulikt datagrunnlag eller spesielle nasjonale forhold. 

På samme måte er det på pan-europeisk nivå definert et sett med såkalte kvalitative indikatorer. Disse omfatter beskrivelse av politikk, institusjoner og virkemidler for fremme av bærekraftig skogforvaltning. På grunn av vanskeligheter med sammenlignbar rapportering, er de tidligere kvantitative indikatorene «Skog under plan» og «Kulturminner» overført til det kvalitative settet. 

Mange av disse kvalitative elementene er beskrevet i kapitlet Målsettinger og virkemidler.

1. Skogressurser og karbonkretsløp 

Til tross for store regionale forskjeller har det totale skogarealet trolig økt de siste 90 år, og dekker i dag litt over 12 millioner hektar, herav om lag 8,6 millioner hektar produktiv skog.

Stående volum er kubikkmassen av trærne i skogen og en av de mest sentrale variabler i de fleste skogregistreringer. I Norge har det de siste 90 årene vært en tredobling i stående volum, fra vel 300 millioner kubikkmeter uten bark i 1925 til nesten 1000 millioner kubikkmeter i 2018.

Skogens alder og utviklingstrinn er viktig for virkesproduksjon, miljø og rekreasjon. Skogen i Norge blir stadig eldre. Cirka 20 prosent av den produktive skogen er over 120 år, og andelen trær med diameter over 30 cm er mer enn firedoblet siden 1920-tallet. Andelen produktiv skog med svært lav, eller ingen tresetting er gradvis blitt redusert og utgjør nå cirka to prosent av arealet.

Skog er en viktig del av den globale karbonsyklusen, både som karbonlager og gjennom opptak av CO2 fra atmosfæren. Norge rapporterer årlig utslipp og opptak av klimagasser i skog til FNs klimakonvensjon, samt under Kyotoprotokollen. Skog rapporteres under arealbrukssektoren (Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF). I 2018 var netto-opptaket i skog nær 28 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var 52,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Netto opptak i skog tilsvarer dermed 54 prosent av klimagassutslippene i de øvrige sektorene.

2. Aktiviteter under skogbrukets primærproduksjon 

En viktig del av skogforvaltningen er skogbrukslovens pålegg om planting etter hogst. I perioden 2011-2020 har skogplantingen økt fra 25 til omkring 45 millioner planter. Gran, furu og bjørk utgjør 98 prosent av det som plantes, og omkring 75 prosent av plantingen skjer i regi av skogeierandelslag eller andre entreprenører. Økt bevissthet rundt viktigheten av foryngelse har bidratt til økt skogplanting i perioden, men samtidig har avvirkningen også har økt mye.

Formålet med ungskogpleie er å ivareta de investeringene som er gjort gjennom etablering av skog og legge grunnlaget for økonomisk bærekraftig skogproduksjon, samtidig som viktige miljøverdier blir ivaretatt og utviklet. I perioden 2011-2020 ble det utført ungskogpleie på litt under 2,8 millioner dekar. De siste årene har omkring én prosent av det totale ungskogpleiearealet blitt sprøytet.

I perioden 2016–2020 var den årlige nettotilveksten for all skog i Norge 21 millioner kubikkmeter. Skogavvirkningen var samtidig nesten 14 millioner kubikkmeter per år. Dette førte til en nettoøkning i stående volum på 7,3 millioner kubikkmeter per. år. Siden 1950 har avvirkningen vært vesentlig lavere enn den årlige tilveksten. Det har ført til en kontinuerlig økning av stående volum.

Skogsveger er viktige for et effektivt og lønnsomt skogbruk. Ved utgangen av 2020 var det registrert cirka 48 450 km skogsbilveger og 56 550 km traktorveger i Norge. Etter bunnårene rundt 2005, har både nybygging og ombygging av skogsvegene hatt en forholdsvis stor økning.

3. Miljø og biologisk mangfold 

Gjennom Miljøregistrering i skog (MiS) klassifiseres og registreres livsmiljøer (biotoper) som er viktige for rødlistede arter. Landsskogtakseringen registreringer viser at forekomsten av ulike livsmiljøer har vært stabil eller økende de siste årene. Liggende død ved er det vanligst forekommende livsmiljøet, med 17–18 prosent arealdekning.

På grunn av store begrensninger i tolkningsmulighetene i dag, anbefales det ikke å benytte tall avledet fra norsk rødliste som indikator for utviklingen av miljøtilstanden i skog.

Total mengde dødt virke i produktiv skog i Norge ble estimert til 95 millioner kubikkmeter i 2017, noe som utgjør 11,1 kubikkmeter per hektar. Mengden av død ved har i gjennomsnitt økt med cirka to prosent årlig siden midten av 1990-tallet, men de senere årene er denne økningen blitt mindre. Endringen i mengden død ved varierer imidlertid mellom regioner. Det er mest død ved i grandominert skog og mindre i furudominert skog.

For å kontrollere at miljøhensyn ivaretas i forbindelse med hogst har skogbruksmyndighetene siden 1994 gjennomført en årlig resultatkontroll blant et tilfeldig utvalg skogeiere. En gjennomgang av status og utviklingstrekk fra kontrollen tyder på en positiv utvikling for enkelte av variablene som omfattes av kontrollene, slik som omfang av arealer med miljøregistreringer før hogst. Omfanget av lukkede hogster har derimot hatt en nedadgående trend de senere årene.

Av det totale skogarealet i Norge ligger cirka 7,3 prosent innenfor de ulike kategoriene av vern, derav 5,3 prosent innenfor naturreservater og nasjonalparker. For produktiv skog er andelene noe lavere. Utviklingen siden 1990 viser en mangedobling av arealet vernet skog i alle kategorier. Særlig har økningen vært betydelig etter år 2000.

Vernskog er skog som tjener til vern for annen skog eller som vern mot naturskader. Vernskog er også områder opp mot fjellet eller ut mot havet, der skogen er sårbar og kan bli ødelagt ved feil skogbehandling. Slik skog skal derfor forvaltes på en særskilt måte, noe som er nedfelt i skoglovgivningen. Vernskogarealet er estimert med utgangspunkt i ulike typer data, og beregningene indikerer at det utgjør vel en tredjedel av det totale skogarealet i Norge.

Kantsoner langs vann og mot myr forekommer vanlig i hele landet, men er mest hyppig i Trøndelag. Hogstaktiviteten i disse arealene har vært avtagende de siste 15 årene, og når det hogges inn mot vassdrag og myrer tas det i økende grad hensyn ved å sette igjen en kantsone. De nyeste tallene viser at det nesten alltid blir tatt hensyn til kantsoner mot myrer.

I 2018 ble det gjennom Landsskogtakseringen registrert 208 000 hektar skog av såkalt naturskogkarakter. Cirka 65 prosent av dette arealet er bartredominert, og den høyeste andelen skog med naturskogkarakter finnes i Telemark, Trøndelag og Nordland. Fortolkingen av begrepet “naturskog” varierer sterkt både mellom ulike interessegrupper og ulike land.

Stående volum av skogen i Norge, med bark, er på over 1,1 milliard kubikkmeter. De dominerende treslagene, gran, furu og dunbjørk, utgjør 90 prosent av dette. Areal med forekomst av kun ett treslag utgjør den største gruppen, og det er en svært liten del av skogarealet hvor fire eller flere treslag vokser sammen innenfor samme areal. På samme måte som for gran og furu har volumet av lauvtrær økt i perioden 1990–2018. Gråor og osp, som er de mest utbredte lauvtreslagene etter dunbjørk, har økt med 59–68 prosent i volum. 

Med skogreising menes tilplanting av tidligere snaumark. I norske kyst- og fjordstrøk har det tradisjonelt også inkludert treslagsskifte til mer produktive treslag. Skogreisingsaktiviteten startet for alvor på 1950-tallet, og hadde sitt største omfang på 1960- og 1970-tallet da det enkelte år ble plantet i overkant av 40 millioner planter, tilsvarende 13 000 hektar. Fram mot 2000-tallet sank skogreisingen betraktelig, og utgjør i dag bare noen få hundre dekar per år. Med en arealmessig måloppfyllelse på cirka 70 prosent i forhold til skogreisingsplanene fra 1950-tallet er skogreisingsepoken i sin opprinnelige form i dag å anse som et avsluttet kapittel. Hvorvidt klimaskogplanting og tiltak for påskoging kan innebære ny aktivitet for skogreisingen, gjenstår å se. 

Bruken av utenlandske eller fremmede treslag i skogbruket i Norge har i hovedsak vært knyttet til skogreising med sitkagran og lutzgran i kyststrøkene samt vrifuru i innlandsstrøk. Litt under én prosent av det produktive skogarealet er dominert av utenlandske treslag, noe som utgjør cirka 18 millioner kubikkmeter – nær to prosent av samlet tømmervolum. Bruken av utenlandske treslag har vært begrunnet i ønsket økt skogproduksjon, særlig på utsatte voksesteder. Bruken av utenlandske treslag har de siste tiårene vært omdiskutert.

Bevaring av skogtrærnes genetiske ressurser er en viktig del av en bærekraftig skogforvaltning. For å ivareta genetisk variasjon, og som referanseområder for utvalgte treslag, er det definert 24 in situ bevaringsområder for skogtregenetiske ressurser i Norge. I tillegg er det etablert åtte 8 bevaringsbestand for gran, for å ta vare på verdifulle frøkilder. Gjennom skogplanteforedlingen opprettholdes genetisk variasjon i foredlingspopulasjonene, og det foregår samtidig testing og utvalgsarbeid for klimatilpasning og bedre skogproduksjon.

4. Skoghelse og -skader 

Resultater fra den årlige landsrepresentative skogovervåkingen viste at kronetilstanden for gran og furu i 2019 var stabil. I perioden 2017–2019 ble det rapportert omfattende snø- og stormskader i store deler av landet, samt tørkeskader i Sør-Norge som en følge av sommertørken 2018. Snø, vind og tørke har gjort mest skade på bartrærne og bjørketrærne i lavlandet i Sør-Norge de siste årene, men samlet sett for disse treslagene var skadeforekomsten likevel lavere i 2019 enn i 2018. Hos andre lauvtrær enn bjørk økte derimot skadenivået kraftig i 2019, og var på det høyeste nivået siden skaderegistreringene på disse lauvtrærne startet i 2013. Siden 2006 har askeskuddsjuke har spredt seg gjennom det aller meste av askas naturlige utbredelsesområde i Norge, svært mange asketrær har blitt sjuke og mortaliteten er høy, særlig blant de yngste trærne. I 2020 økte nivået av stor granbarkbille noe i Sør-Norge, men var likevel bare halvparten av hva det var ved slutten av barkbilleutbruddet på 1970-tallet. Bestandsovervåking i Troms og Øst-Finnmark viser at tettheten av bjørkemålere har vært avtagende de siste årene, og det har blitt rapportert inn færre skader av målere både i Nord-Norge og i fjellbjørkeskogen i Sør-Norge. Ospeskranting er har pågått i mer enn ti år i Nord-Norge og er svært utbredt i Troms og Finnmark. Skadene er omfattende, og mange ospetrær ser ut til å dø. Årsaken til den omfattende ospeskrantingen er fremdeles ikke klarlagt.

Tørt, varmt vær over lengre tid gir økt skogbrannfare. Store, ukontrollerte branner setter mennesker og dyrs liv og helse i fare, og kan ødelegge skog, bygninger og infrastruktur. En skogbrann innebærer alt fra lett påvirkning av skogmiljøet, til gjennomgripende endringer i hele økosystemer. For enkelte arter kan skogbrann være en katastrofe, for andre en nødvendighet for artens videre eksistens. Barmarksesongen 2020 hadde 379 registrerte skogbranner på til sammen 2 948 dekar, som er det minste arealet som er registrert de siste fem årene. Ni av ti skogbranner skyldes menneskelig aktivitet.

5. Kvalitetssikring av bærekraftig skogforvaltning 

Det er to sertifiseringsordninger for skog i Norge, Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Til nå utgjør dette rundt 40 000 skogeiendommer med tilsammen 73 millioner dekar skog, hvorav 60 millioner dekar er produktivt. Omtrent 200 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC. 

Skogbruksplanleggingen har gjennom kartlegging av skogressurser og miljøverdier bidratt til å fremme et bærekraftig skogbruk. Informasjonen i skogbruksplanene danner grunnlag for sertifisering og omsetning av tømmer. Siden Miljøregistrering i skog (MiS) startet opp i 2001 er det til nå kartlagt mer enn 100 000 miljøfigurer over hele Norge. Dette har bidratt til å øke kunnskapen om miljøverdier i skog og har gitt føringer for forvaltning av skog både i privat og offentlig regi. 

6. Økonomi og verdiskaping 

I 2019 ble det avvirket elleve millioner kubikkmeter, det største volumet som er målt. Årlig avvirkning av industrivirke for salg nådde en foreløpig topp i driftsåret 1989–1990 med 10,5 millioner kubikkmeter. I 2017 var avvirkningen for første gang like stor, og i 2018 og 2019 fortsatte den å øke. I perioden 1997–2011 lå årlig hogst på rundt åtte millioner kubikkmeter, før den begynte å stige igjen fra 2012.

Samlet førstehåndsverdi for tømmeret som ble solgt til industrien i 2019 var 4,8 milliarder kroner. Over 40 prosent av dette gikk til skogeiere i Innlandet. Omregnet til 2019-kroner er tømmerprisen halvparten av det den var for 40 år siden.

Norsk trelasteksport består i all hovedsak av skurlast og høvellast av gran og furu. I 2019 ble det eksportert litt over 700 000 kubikkmeter skurlast og høvellast, og skurlast utgjorde 83 prosent. I 2019 gikk 60 prosent av trelasteksporten fra Norge til Sverige, Danmark og Belgia, henholdsvis 191 000, 121 000 og 97 000 kubikkmeter. I 1990-årene varierte den årlige trelasteksporten mellom 700 000 og 900 000 kubikkmeter. De neste femten årene varierte trelasteksporten rundt 500 000-600 000 kubikkmeter, før den begynte å stige igjen i 2015.  

Norsk tømmereksport består i all hovedsak av massevirke og sagtømmer av gran og furu. Nedleggelser av papirfabrikkene Union og Follum, samt nedbemanning hos Borregaard, kan være forklaringen på den rekordstore tømmereksporten de siste årene. I 2015 ble det eksportert nesten 4 millioner kubikkmeter tømmer, det høyest registrerte tømmereksportkvantumet. I årene etterpå har eksporten vært omtrent 3,5 millioner kubikkmeter. I 2019 utgjorde massevirke 2,2 millioner kubikkmeter og sagtømmer 1,4 millioner kubikkmeter. Av den norske eksporten av massevirke og sagtømmer går det aller meste til Sverige og Tyskland. I tillegg ble det eksportert mindre mengder sagtømmer til Latvia, Danmark og Litauen i 2019. 

I 2019 eksporterte skogbruket og skogindustrien tømmer og trebaserte varer til en samlet verdi på litt over 14 milliarder kroner. Selv om papirvarer og papirmasse fremdeles betyr mest, har eksport av tømmer, trelast og andre trevarer fått økt betydning de siste årene.

Norges totale energiforbruk i 2019 var 214 TWh. Av dette utgjorde bruk og produksjon av biobrensel 18,3 TWh, hvorav 6,4 TWh var importert. Bruk og produksjon av fyringsved utgjorde 5,1 TWh. Av totalt 8,02 TWh fjernvarme utgjorde flis, bark og tre 2,5 TWh.

Ved utgangen av 2020 var den samlede beholdningen av skogfondsmidler på over 2,2 milliarder kroner, fordelt på 125 000 skogeiendommer. Om lag 60 prosent av midlene som blir utbetalt via skogfondordningen går til skogkultur, og 30 prosent går til skogsveger. I perioden 2011-2020 har totale innestående midler økt, mens omløpstiden har vært relativt uendret. Det er en klar sammenheng mellom eiendomsstørrelse og omløpstid; større eiendommer, som gjerne har kontinuerlig aktivitet, har generelt kort omløpstid på midlene, og omvendt.

Tilskudd til aktiviteter i skogbruket er et politisk virkemiddel for å stimulere til økt verdiskaping på kort og lang sikt, samtidig som miljøverdier ivaretas og videreutvikles. De ordningene som er etablert gjenspeiler de områdene som de politiske myndighetene mener er viktige, og hvor det er behov for å øke eller opprettholde aktivitet som ellers ikke hadde funnet sted. I perioden 2016–2020 har de årlige tilskuddene til primærskogbruket økt med 25 prosent, fra 267 til 362 millioner kroner.

I 2019/20 ble det skutt elg, hjort og villrein med en samlet slaktevekt i underkant av 6 000 tonn. Med en kjøttverdi på 75 kroner kiloen er dette viltkjøtt til en verdi av 449 millioner kroner.

7. Sysselsetting, kompetanse og fritid 

Det var 6 600 sysselsatte i skogbruket i 2018. Av disse var rundt 15 prosent kvinner. Litt under 60 prosent av de sysselsatte var lønnstakere, mens resten var selvstendig næringsdrivende. I 1952 var det over 30 000 personer som hadde sitt daglige virke i skogbruket. Deretter gikk antall sysselsatte raskt nedover og stabiliserte seg fram mot starten av 1970-årene. Etter en svak nedgang fram til bunnen ble nådd i 2003 har antallet sysselsatte i skogbruket økt igjen. 

Sysselsettingen i skogindustrien har gått fra 55 000 ansatte på 1950-tallet til 15 600 ved utgangen av 2019. Av disse arbeidet 2 700 i papir- og papirvareindustrien, mens 12 900 arbeidet i trelast- og trevareindustrien. Om lag 15 prosent av arbeidsstokken var kvinner. Viken med Oslo og Innlandet er fylkene med flest ansatte i skogindustrien.

Det er i dag omkring 130 000 eiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal, og enda flere dersom totalt skogareal legges til grunn. Mer enn 85 prosent av Norges produktive skogareal er i privat eie. Dette har ikke forandret seg vesentlig i løpet av de siste tiår, selv om en del arealer har endret status. Antallet skogeiendommer i ulike størrelsesklasser har også ligget på samme nivå i lengre tid. Over 900 000 dekar produktivt skogareal ligger på eiendomsteiger som ikke har gårds-og bruksnummer. 

I 2019 var det 125 200 skogeiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal, hvorav 118 300 ble eid av personer. 91 400 eide skogeiendommen alene, hvorav en fjerdedel var kvinner. 13 500 skogeiendommer ble eid i fellesskap av ektefeller og samboere. Skogsameiene hadde til sammen 37 000 eiere, hvorav 48 prosent var kvinner. Til sammen er det 155 000 personer som eier skog, hvorav 34 prosent kvinner. 

Skogfondssystemet samler informasjon om aktivitet på alle skogeiendommer i Norge med et skogareal større enn ti dekar. En gjennomgang av avvirkningstallene for de ulike eiergruppene viser at fordeling av avvirkningen mellom gruppene ikke har endret seg nevneverdig i perioden 2011–2020.

Skogbruksutdanning gis på videregående skole, høyskole og universitet. Sju yrkesfaglige videregående skoler innen naturbruk og som tilbyr VG2 Skogbruk. I tillegg tilbyr Campus Evenstad ved Høgskolen i Innlandet og NMBU høyere utdanning innen skogfag. Skogsektoren forventer økende etterspørsel etter både skogsoperatører og skogfagkandidater med både bachelorgrad og mastergrad.

Etterutdanning av skogeiere, skogsmaskinførere og skogsarbeidere skjer i hovedsak i regi av Skogbrukets Kursinstitutt, et service-og kompetansesenter for næringsutvikling, forvaltning og bruk av skog-og andre arealressurser. Antall deltagere på kursene under Aktivt Skogbruk har holdt seg relativt stabilt siden 1970-tallet, med rundt 3 000–4 000 deltagere.

I perioden 1970-2020 økte andelen av befolkningen som gikk fotturer i skog, mens det har vært en nedgang i andelen som har gått på ski, fisket eller plukket bær. Økende bevissthet rundt folkehelse, livskvalitet og alternativ næringsutvikling har gitt politiske målsettinger og visjoner for styrket satsing på friluftsliv og turisme i skogsektoren. Det er likevel få konkrete eksempler på en slik utvikling, og det mangler ofte dokumentasjon på eventuelle endringer over tid.

Kulturminner er alle slags spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Det omfatter blant annet dyrkingsspor, fangstgroper, forhistoriske graver, veger og vegfar, spor etter jernutvinning, kullproduksjon og tjærebrenning, spor etter nyere tids skogbruk, samt tro, tradisjon og stedsnavn. Kun en brøkdel av kulturminnene i skog er kjent og registrert. Nyere metoder, slik som flybåren laserskanning (lidar), bidrar til å effektivisere registreringene av kulturminner i skog. Dette gir et bedre grunnlag for forvaltningen av en viktig verdi og en reduksjon i desimeringen av, og skader på kulturminner som følge av skogbruksaktivitet.