Kulturminner
i skog

Kulturminner er alle slags spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Det omfatter blant annet dyrkingsspor, fangstgroper, forhistoriske graver, veger og vegfar, spor etter jernutvinning, kullproduksjon og tjærebrenning, spor etter nyere tids skogbruk, samt tro, tradisjon og stedsnavn. Kun en brøkdel av kulturminnene i skog er kjent og registrert. Nyere metoder, slik som flybåren laserskanning, bidrar til å effektivisere registreringene av kulturminner i skog. Dette gir et bedre grunnlag for forvaltningen av en viktig verdi og en reduksjon i desimeringen av, og skader på kulturminner som følge av skogbruksaktivitet.

Bakgrunn

I skogen finnes mange kulturminner av ulik type som avspeiler en svært omfangsrik bruk av skogressurser og skogareal. Disse kulturminnespor har verdi både for samfunnet og for enkeltpersoner, og er konkretisert i spesielle enkeltminner eller lokaliteter som i økende grad identifiseres og registreres. Deres vern og forvaltning er hjemlet i kulturminneloven.

Kulturminner er alle spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Sporene er mer eller mindre synlige i dagens landskap, og noen kulturminner, slik som tro, tradisjoner og kunnskap om historiske hendelser knyttet til konkrete lokaliteter, er kanskje ikke representert ved fysiske spor i det hele tatt. Mer håndfaste kulturminner er de som ligger som jordfaste, fysiske spor i landskapet, i form av for eksempel bygninger, tufter, gravminner, vegfar og ulike dyrkingsspor og løse gjenstander.

Kulturminneforvaltningen er en del av miljøforvaltningen og sorterer under Klima- og miljødepartementet med Riksantikvaren som direktorat. Kulturminner regnes dermed som en egen miljøverdi på linje med biologisk mangfold, men reguleres gjennom kulturminneloven.

Alle kulturminner fra før reformasjonen i 1537 er automatisk fredet, uavhengig av om de er kjent eller ikke. Automatisk fredet er også samiske kulturminner fra år 1917 eller eldre enn det, og stående byggverk fra perioden 1537–1649. I tillegg gjelder særlige bestemmelser for skipsfunn og løse kulturminner, herunder mynter. Kulturminner fra nyere tid og kulturmiljøer kan fredes ved særskilt vedtak. Noen kulturminner er helt gjengrodd og ikke synlige over bakken i det hele tatt, men kan likevel være vernet etter loven.

Aktiviteter i skog, både de som har tilknytning til skogbruk og andre tiltak, kan forårsake tap av eller skade på kulturminner. Hvordan slike skogaktiviteter påvirker kulturminner bør derfor ses i sammenheng med bærekraftbegrepet.

I henhold til sertifiseringen av skog etter Norsk PEFC Skogstandard regnes kulturminner og kulturmiljøer som en av flere «Særskilte miljøverdier». Det er i utgangspunktet positivt med en slik sertifiseringsordning, men den er utformet slik at det er hensynet til kjente kulturminner som skal ivaretas. Oversikten over kulturminner i skog er imidlertid svært mangelfull, noe som gjør sertifiseringen problematisk.

STATUS OG UTVIKLING

Kun en brøkdel av kulturminnene i skog og annen utmark er kjent og registrert (Harby 2003; Follum 2010). Det er derfor umulig å si hvor mange kulturminner som finnes. De som iverksetter tiltak i skog og utmark må derfor være forberedt på å kunne komme i kontakt med uregistrerte kulturminner.

Det er mange ulike spor etter menneskelig aktivitet i skog, og særlig er det mange kulturminner knyttet til utnyttelse av naturressurser. Over store deler av Østlandet og Midt-Norge er det mange kulturminner knyttet til produksjon av jern – etterlevninger av en omfattende jernproduksjon gjennom mesteparten av jernalder og middelalder. Sporene etter jernutvinningen vises ofte som synlige slagghauger og tilhørende kullgroper liggende i området rundt. Trolig er dette den best dokumenterte av de mange forhistoriske aktiviteter i utmark (Risbøl 2006), men det finnes spor, med stor tidsdybde, etter mange ulike former for menneskelig aktivitet.

Et eksempel på hvor stor omfanget av kulturminner i skog kan være er det arkeologiske registreringsprosjektet som ble gjennomført i forbindelse med etableringen av det militære skyte-og øvelsesfelt i Åmot kommune i Østerdalen i Innlandet på begynnelsen av 2000-tallet. Fra 1999 til 2003 ble cirka 230 kvadratkilometer gjennomgått av arkeologer (Risbøl 2006). Det ble gjort rundt 3000 registreringer innenfor tiltaksområdet, hvorav to tredjedeler var så gamle at de er automatisk fredet i henhold til lov om kulturminner, og av disse var 85 prosent forbundet med jernproduksjon i perioden cirka 950–1300 e.Kr. Før Forsvaret satte i gang med å planlegge nytt øvelsesområde, var det bare registrert rundt 80 kulturminner i Åmot kommune. Etter registeringene økte antallet til 5327 (Follum 2010). Til sammenligning inneholder Askeladden, den offisielle databasen over alle fredede kulturminner og kulturmiljøer i Norge, over 300 000 registreringer.

I de senere årene har arkeologer tatt i bruk data fra flybåren laserskanning i arbeidet med å kartlegge kulturminner (Risbøl og Gustavsen 2016). Ved hjelp av flybåren laserskanning – også kalt lidar – kan man lage meget detaljerte og nøyaktige digitale tredimensjonale modeller av terrengoverflaten, noe som er svært godt egnet til å finne kulturminner. Laserdataene samles inn fra fly, helikopter eller drone, og bearbeides slik at vegetasjonsdekket filtreres fra, og man står igjen med en terrengmodell fri for vegetasjon. Kulturminner har ofte en mer eller mindre klar geometrisk form, som gjør at de på terrengmodellen vil framstå som avvik fra terrenget rundt. Slike 3D-modeller analyseres på dataskjermen, noe som gjør det enklere og raskere å registrere kulturminner i skog enn det som var tilfellet tidligere, hvor man måtte gå manngard for å lete opp kulturminner i terrenget (Risbøl 2012; Risbøl et al. 2012). Myndighetene har igangsatt arbeidet med en nasjonal lidar-kartlegging av hele landet, et arbeid som ble igangsatt i 2016, og som er sluttføres i 2022. Store mengder laserdata er allerede tilgjengelig, og mange arkeologer bruker disse i sitt arbeid med å forvalte kulturminner. Det betyr at antall kulturminneregistreringer i Askeladden øker, og det er sannsynlig at et stort antall hittil ikke-registrerte kulturminner i skog vil bli kartfestet i årene fremover. Dette vil igjen gi et bedre grunnlag for å forvalte kulturminner i skog, men også by på økte utfordringer for gjennomføring av skogbruksaktiviteter.

I henhold til Lov om kulturminner er det forbudt å «…sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller framkalle fare for at det skal skje.» I Åmot kommune ble det observert skader på 16 prosent av de 1849 kulturminnene relatert til tidligere tiders jernproduksjon, fordelt på 275 kullgroper og 28 jernvinneanlegg (Risbøl 2006). Vegbygging ble estimert å være årsak til 15 prosent av skadene, kjørespor til 42 prosent, markberedning til 28 prosent, grøfting til to prosent og andre årsaker til 13 prosent av skadene.

Myndighetene har som miljømål å redusere tapet av kulturminner, og det har i en årrekke blitt gjennomført kontrollregistreringer av kulturminner i et antall utvalgte kommuner. Tidligere beregninger utført for noen år tilbake viste at 14 prosent av de kontrollerte kulturminner var tapt eller skadet i løpet av en 20-årsperiode. Jordbruk var skyld i cirka 40 prosent av tilfellene, i samme størrelsesorden lå byggevirksomhet og vegbygging, mens skogbruk representerte 5 prosent av tap eller skader (Follum 2010). Tallene bygger på kjente registrerte kulturminner og må ses i lys av den store forskjellen det er mellom kulturminner i innmarksområder, som er relativt godt registrert, og kulturminner i skog og andre utmarksområder, der oversikten er svært mangelfull.

Skogbrukstiltak bør ha som utgangspunkt å la alle kulturminner forbli urørt, og erfaringen tilsier da også at det i de fleste tilfeller fint lar seg gjøre å kombinere hensyn til kulturminner med utøvelsen av et aktivt skogbruk. I enkelte områder kan det imidlertid finnes et så stort antall kulturminner av samme type, slik som rydningsrøyser, kullgroper og kullmilebunner, at omfanget gjør det vanskelig å gjennomføre en rasjonell skogskjøtsel og drift av skogen. Hvis så er tilfelle, og hensynene blir uforholdsmessig belastende, er det, under visse forutsetninger en mulighet for å løse dette ved at kulturminneforvaltningen gir tillatelse til å berøre eller fjerne noen av kulturminnene. Hvis det er snakk om automatisk fredete kulturminner krever det dispensasjon fra kulturminneloven, noe som normalt vil utløse undersøkelsesplikt – det vil si at arkeologer må foreta en arkeologisk undersøkelse. I skog utføres slike undersøkelser som regel bare i forbindelse med bygging eller utvidelse av skogsbilveger og sjelden på grunn av vanlig avvirknings-aktivitet.

Det er en målsetting at kulturminneregistreringer bør inngå i skogbruksplanleggingen. I dag er dette ikke noe absolutt krav, men dersom en lokalt ser behov for dette, og gjennomfører en slik registrering, vil kostnadene inngå i grunnlaget for beregning av tilskudd. Nye metoder, slik som flybåren laserskanning, har gitt nye muligheter for å effektivisere registreringene av kulturminner i skog og har et stort potensial for å bidra til en bedre forvaltning av slike minner – til glede for grunneiere, fagfolk og allmennheten (Risbøl et al. 2012).  

“Kun en brøkdel av kulturminnene i skog og annen utmark er kjent og registrert”