Skogens helsetilstand

Resultater fra den årlige landsrepresentative skogovervåkingen viste at kronetilstanden for gran og furu i 2019 var stabil. I perioden 2017–2019 ble det rapportert omfattende snø- og stormskader i store deler av landet, samt tørkeskader i Sør-Norge som en følge av sommertørken 2018. Snø, vind og tørke har gjort mest skade på bartrærne og bjørketrærne i lavlandet i Sør-Norge de siste årene, men samlet sett for disse treslagene var skadeforekomsten likevel lavere i 2019 enn i 2018. Hos andre lauvtrær enn bjørk økte derimot skadenivået kraftig i 2019, og var på det høyeste nivået siden skaderegistreringene på disse lauvtrærne startet i 2013. Siden 2006 har askeskuddsjuke har spredt seg gjennom det aller meste av askas naturlige utbredelsesområde i Norge, svært mange asketrær har blitt sjuke og mortaliteten er høy, særlig blant de yngste trærne. I 2020 økte nivået av stor granbarkbille noe i Sør-Norge, men var likevel bare halvparten av hva det var ved slutten av barkbilleutbruddet på 1970-tallet. Bestandsovervåking i Troms og Øst-Finnmark viser at tettheten av bjørkemålere har vært avtagende de siste årene, og det har blitt rapportert inn færre skader av målere både i Nord-Norge og i fjellbjørkeskogen i Sør-Norge. Ospeskranting er har pågått i mer enn ti år i Nord-Norge og er svært utbredt i Troms og Finnmark. Skadene er omfattende, og mange ospetrær ser ut til å dø. Årsaken til den omfattende ospeskrantingen er fremdeles ikke klarlagt.

Bakgrunn

God skoghelse er en forutsetning for et bærekraftig skogbruk, kan bidra til økt karbonbinding og er vesentlig for å ivareta skogens rolle som leverandør av økosystemtjenester. Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold – enten direkte ved tørke, frost og vind – eller indirekte ved at klimaet påvirker omfang og forekomst av soppsjukdommer og insektangrep.

Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. For trærne vil konsekvensene blant annet kunne være økt frekvens av frost- og tørkeskader, snøbrekk og stormfellinger, samtidig som klimaendringene kan gi bedre livsvilkår for skadelige insekter og sopper. Også invaderende skadegjørere, både arter som allerede er etablert i Norge og nye arter som kan komme i framtida, kan bli begunstiget av et endret klima. Utvidet handel og import av trevarer og levende plantemateriale øker faren for at invaderende arter finner veien til Norge.

Skogskadeovervåkingen i Norge, med sine mer enn 30 år lange tidsserier, er av avgjørende betydning for å kunne oppdage endringer i skogens helsetilstand og forebygge etablering av nye skadegjørere.

Internasjonalt samarbeid er essensielt for å kunne møte de globale miljøutfordringene. Den norske overvåkingen er blant annet tilknyttet Plantevernorganisasjonen for Europa og Middelhavsområdet (EPPO) og det Internasjonale samarbeidsprogrammet om overvåking av effekter av luftforurensninger på skog (ICP Forests), som opererer under FNs luftkonvensjon.

Den landsrepresentative overvåkingen i Norge skal belyse norske skogers generelle helsetilstand. I hele landets skogareal er det lagt ut permanente overvåkingsflater som oppsøkes årlig av feltobservatører fra Landsskogtakseringen. Overvåkingen har pågått siden 1989 og består av registreringer av kronetetthet og kronefarge hos gran og furu, samt skaderegistreringer på alle treslag (Timmermann et al. 2020).

Siden 2009 har vi kartlagt spredningen av askeskuddsjuke i Norge, og har overvåket utviklingen av sjukdommen i askebestand i tre regioner (Timmermann et al. 2020).

Barkbilleovervåkingen (www.nibio.no/barkbilleovervaking) har siden 1979 gjennomført årlige registreringer av barkbillebestandene i opptil 13 fylker (Økland og Beachell 2020).

Bestandsovervåking av bjørkemålere har pågått i Troms siden 1999 i et samarbeid mellom UiT Norges arktiske universitet og Norsk institutt for naturforskning (NINA), og overvåkingen faller i dag inn under skogtundramodulen i Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (COAT). Prosjektet ble i 2015 utvidet til også å omfatte Øst-Finnmark (Timmermann et al. 2018) .

Skadeobservasjoner stammer fra befaringer, undersøkelser og bestemmelse av innsendte prøver, fra Landsskogstakseringens bestandsregistreringer, forskningsprosjekter og fra NIBIOs skadedatabase Skogskader.no.

Status

Gjennomsnittlig kronetetthet på de landsrepresentative skogovervåkingsflatene var 84 prosent for gran og 86,5 prosent for furu i 2019, en liten nedgang sammenlignet med 2018. Hos begge treslagene sank prosentandel trær med fulltett krone (kronetetthet ≥ 90 prosent). Fortsatt er det relativt flere gran- enn furutrær med moderat til sterkt redusert kronetetthet (< 75 prosent).

Eldre trær har generelt lavere kronetetthet enn yngre trær. Gjennomsnittlig kronetetthet i 2019 for gran på 60 år og yngre var 91 prosent, og for gran eldre enn 60 år 75,1 prosent, altså 15,9 prosentpoeng lavere. For furu var forskjellen mellom yngre og eldre trær ikke så markant (7,8 prosentpoeng), og eldre furutrær har gjennomsnittlig høyere kronetetthet enn eldre grantrær.

Det var svært lite misfarging hos gran og furu på de landsrepresentative overvåkingsflatene i 2019. Hele 95 prosent av grantrærne og 99 prosent av furutrærne var normalt grønne i 2019. Hos gran var det først og fremst trær eldre enn 60 år som hadde misfarget bar, mens det hos furu ikke var store forskjeller mellom aldersgruppene når det gjelder misfarging.

Biotiske og abiotiske skader på de landsrepresentative overvåkingsflatene er blitt registrert på gran, furu og bjørk siden 2005, og på alle treslag siden 2013. Skaderegistreringer utført i 2019 viste at 12,5 prosent av de undersøkte trærne hadde en eller annen form for skade. Av de skadde grantrærne var 25 prosent skadet av abiotiske faktorer med snø (snøbrekk), vind, tørke og frost som de viktigste årsakene, 7 prosent av sopper (nesten bare granrustsopp) og mindre enn 1 prosent av insekter. Den viktigste skadeårsaken hos furu i 2019 var abiotiske faktorer, også her med snø, tørke og vind som de viktigste, som sto for 26 prosent av skadene, etterfulgt av insekter (16 prosent, for det meste furubarvepsangrep i Østfold) og dernest sopp (8 prosent, utelukkende tyritoppsopp). Hos bjørk var 30 prosent av skadene forårsaket av abiotiske faktorer (snø, tørke og vind) og 23 prosent av insekter (nesten utelukkende bjørkemålere). Sopp forårsaket bare 4 prosent av skadene på bjørk, med bjørkerustsopp som den viktigste enkeltårsaken. Hos andre lauvtrær enn bjørk hadde 29 prosent av skadene abiotiske årsaker i 2019, igjen med snø, tørke og vind som de viktigste enkeltfaktorene. Vilt og beitedyr forårsaket 16 prosent av skadene, mens sopp og insekter sto for 10 prosent av skadene hver. Askeskuddsjuken var den vanligste sopprelaterte skaden på Østlandet og Vestlandet. Tørkeskader var den hyppigst registrerte skadeårsaken hos eik på Østlandet. Hos rogn og selje ble det registrert flest skader av hjortedyr først og fremst i Nord-Norge, mens gråor og osp for det meste hadde uspesifikke skader som ikke lot seg identifisere i felt.

Utvikling og forklaring

Fra slutten av 1980-tallet fram til 1998 var det en kraftig nedgang i kronetetthet for gran og furu, sannsynligvis som følge av gjentatt sommertørke i Sørøst-Norge i første halvdel av 1990-tallet, og begge treslagene hadde lavest kronetetthet i 1997/98 (Figur 1). Etter en forbedring i kronetilstanden i perioden fra 1998 til 2004, avtok kronetettheten på nytt for så å stabilisere rundt 85 prosent, med bare mindre svingninger etter 2010. Gran hadde den høyeste kronetettheten i hele overvåkingsperioden i 2010, furu i 2014.

Utviklingen av kronefarge over tid viser at gran hadde lite misfarging i perioden 1991–1995, mens perioden 1996–2005 var preget av stor grad av misfarging. Siden 2006 har det vært lite misfarging hos gran, med rundt 90–95 prosent normalt grønne trær hvert år. Furu har generelt hatt lite misfarging i hele overvåkingsperioden.

Hos gran gikk skadenivået ned i 2019 sammenlignet med 2018 (Figur 2). Angrep av granrustsopp fortsatte å minke i 2019, det samme gjorde abiotiske skader relatert til snøbrekk og tørke, mens det var en økning i stormskader. Skadenivået hos furu gikk også ned i 2019. Forekomsten av abiotiske skader ble halvert sammenlignet med 2018, mens insektskader (forårsaket av furubarveps) firedoblet seg. Bjørk har i de fleste årene siden 2005 hatt et betydelig høyere skadenivå enn gran og furu. Antall skader hos bjørk økte i 2016 og 2017, etter noen stabile år, men gikk noe ned i 2018 og falt kraftig i 2019 til det laveste nivået siden skaderegistreringene startet i 2005. Antall registrerte målerskader ble halvert sammenlignet med 2018. De ellers så vanlige bjørkerustsoppangrepene var nesten fraværende i 2019, og antall abiotiske skader ble også redusert. Skadenivået hos andre lauvtrær økte derimot kraftig i 2019 og var på det høyeste nivået siden skaderegistreringene på disse lauvtrærne startet i 2013. Hos disse lauvtrærne var det en økning av skader forårsaket av vilt/beitedyr, insekter og sopper sammenlignet med 2018, mens det var en nedgang i abiotiske skader. Siden 2013 har det aldri blitt registrert et høyere skadenivå for de fem vanligste lauvtreslagene, eik, gråor, osp, rogn og selje, enn i 2019; og hos eik ble det registrert en tredobling i andel skader sammenlignet med tidligere år. Hos eik økte også andelen abiotiske skader betraktelig, og det ble registrert vesentlig flere tørkerelaterte skader i 2019 enn i tidligere år.

SKOGSKADER – BIOTISKE SKADEGJØRERE

Askeskuddsjuke forårsakes av soppen askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus). Askeskuddbeger er et eksempel på en invaderende art som har etablert seg i Norge og forårsaket store skader utafor sitt naturlige utbredelsesområde i Asia. Spredningen er blitt godt hjulpet av import og handel med infiserte askeplanter. I dag er det kun noen få regioner i Europa som ennå ikke er berørt av denne sjukdommen. Soppens små begre utvikles på fjorårets askebladstilker i skogbunnen. Sporene spres fra juli til september (Hietala et al. 2013) og infiserer bladene på asketrærne i løpet av vekstsesongen. Soppen sprer seg derfra videre til grenene og til stammen. Infeksjonen forårsaker nekroser i bladene og bladstilkene, og senere (i vinterhvilen) i grenene og stammen med bladvisning og skudd- og grenavdøing som følge (Solheim et al. 2017). Gjentatte angrep over flere år vil til slutt kunne drepe hele treet, ofte i samspill med andre faktorer.

I Norge ble askeskuddsjuke registrert første gang i 2008 i en planteskole på Østlandet som hadde importert askeplanter fra Sverige. Allerede samme år ble askeskuddsjuke observert over store deler av Østlandet og Sørlandet, og det ble funnet spor etter eldre infeksjoner; så den må ha vært til stede allerede i 2006. At sjukdommen var spredd over så store områder allerede i 2008 kan tyde på at det har blitt plantet ut angrepne askeplanter fra planteskoler. I 2008 ble da også sjukdommen påvist i alle planteskoler som ble undersøkt på Østlandet.

Siden 2008 har askeskuddsjuke spredt seg jevnt og trutt nordover på Vestlandet (Figur 3, Solheim og Hietala 2017), og allerede i 2016 ble det nordligste funnet registrert i Nordmøre. I 2017 ble askeskuddsjuke for første gang påvist i Trøndelag, og i 2018 ble angrepne asketrær funnet i Hindrum naturreservat i Indre Fosen kommune, i det som omtales som verdens nordligste askeskog. Askeskuddsjuken har dermed spredt seg gjennom det aller meste av askas naturlige utbredelsesområde i Norge i løpet av kort tid, med en gjennomsnittlig spredning på 51 km per år på Vestlandet. Svært mange trær har blitt sjuke og dødd, og aska er oppført som en sterkt truet i Norsk rødliste for arter 2021.

For å undersøke hvordan og hvor fort askeskuddsjuken utvikler seg, og om det er forskjeller mellom regioner i spredning og sjukdomsutvikling, opprettet vi i perioden 2009-2012 overvåkingsflater i askebestand i flere regioner (Figur 3). På hver flate er det 40–50 asketrær i ulike aldersklasser som årlig undersøkes for skader (Timmermann et al. 2020). På denne måten kan vi identifisere trær som har holdt seg friske i bestand som ellers er hardt rammet av askeskuddsjuken. Disse trærne vil kunne danne utgangspunktet for framtidig foredling av frømateriale (Timmermann og Tollefsrud 2017).

Mens litt over halvparten (55 prosent) av asketrærne på de fem overvåkingsflatene på Sørlandet og Østlandet var friske i 2009, ble andelen redusert til bare 12 prosent i 2019, og 71 prosent av trærne var døde (Figur 4). Ytterlige fire prosent var sterkt skadde eller døende i 2019. Mest dramatisk har utviklingen vært for de minste trærne (foryngelsen); her er mortalitetsraten 87 prosent fra 2009 til 2019. På de tre overvåkingsflatene på Vestlandet var 28 prosent av asketrærne friske i 2012, mens denne andelen var redusert til 6 prosent i 2019. Andelen døde trær økte til 40 prosent i 2019, i tillegg var 15 prosent av trærne sterkt skadde.

Stor granbarkbille regnes blant de verste skadegjørerne i europeiske barskoger, og det har vært store utbrudd i Sør-Sverige og land sør for Skandinavia i perioden 2018–2020. Bare i Sør-Sverige er det drept rundt 20 millioner kubikkmeter granskog på grunn av tørke- og barkbilleskader i denne perioden. I 2018 fylte den nasjonale barkbilleovervåkingen 40 år. I alt settes det ut mer enn 500 feller årlig, i det som trolig er verdens mest omfattende felleovervåkingen av stor granbarkbille (Ips typographus). Stor granbarkbille formerer seg oftest i granvirke som allerede er dødt, men store billepopulasjoner og mye svekkete grantrær kan gi utbrudd der billene dreper levende grantrær i stort omfang.

Den svært tørre og varme sommeren 2018 resulterte i mye tørkestresset gran, og det var stor uro for et nytt barkbilleutbrudd. De fleste fylkene på Sørlandet og Østlandet hadde imidlertid kun en moderat økning i den gjennomsnittlige fangsten av stor barkbille per felle (Figur 5). Nord i Trøndelag og i Nordland gikk nivået litt ned på grunn av kjølig og kaldt vær i juni, mens fangsten sør i Trøndelag var den største i landet dette året. Bare noen områder i Vestfold og Telemark meldte om skader utover høsten; men dette fylket hadde lave nivåer av stor granbarkbille allerede ved starten av tørkesommeren 2018. Mange av skadene var primært tørkeskader, og lokalt bidro også snøbrekk til skadene.

Forsommeren 2019 var svært kald og fuktig, noe som gir ugunstige forhold for barkbillene. Likevel økte barkbillefangstene for Vestfold og Telemark og Agder noe, og det var en del tørkeskader og billeskader lokalt i disse fylkene. I de øvrige fylkene på Østlandet og i Trøndelag var det en nedgang i fellefangstene og få observerte skader. Disse fylkene tilhører den boreale vegetasjonssonen, hvor barskogen dominerer og trives best.

“Data fra utbruddet på 1970-tallet kan tyde på at langvarig tørke utover ett år er nødvendig for å gjøre grantrærne i innlandsfylkene mottakelige for barkbilleangrep.”

Også sesongen 2020 var preget av kjølig vær på våren og forsommeren, mens barkbillenes fluktperiode ble desto mer samlet, på grunn av varmeperioden i juni. Det var fortsatt lite tørkeskader og barkbilleskader rapportert fra innlandet av Østlandet, Trøndelag og Helgeland. Mest tørkeskader og barkbilleskader ble observert i den boreonemorale vegetasjonssonen, som inkluderer fylkene rundt Oslofjorden, og da særlig på tørkeutsatte steder med drenerende berggrunn. Skadene antas å være en forsinket effekt av tørkesommeren 2018, og på flere av disse lokalitetene synes ikke stor granbarkbille å være årsaken til at grantrærne dør. I 2020 var nivået av stor granbarkbille i Sør-Norge halvparten (49 prosent) av hva det var ved slutten av barkbilleutbruddet på 1970-tallet (Figur 5). Den gangen hadde Vestfold og Telemark rundt 25 000 biller per felle, mens det i 2020 ikke var noen fylker med mer enn 10 000 barkbiller per felle.

Periodiske utbrudd av bjørkemålere er den viktigste naturlige forstyrrelsesfaktoren i bjørkeskogen i Nord-Norge og i fjellbjørkeskogen lenger sør i landet. Utbrudd som berører store arealer forårsakes hovedsakelig av artene fjellbjørkemåler (Epirrita autumnata) og liten frostmåler (Operophtera brumata), men gul frostmåler (Agriopis aurantiaria) kan også oppnå høye tettheter lokalt. Fjellbjørkemåleren er stedegen i Nord-Norge, mens historiske registreringer viser at liten frostmåler gradvis har spredt lenger nord og øst i regionen (Jepsen et al. 2008), og den forekommer i dag i stort sett hele Nord-Norge. Gul frostmåler etablerte seg i kyststrøkene i sørlige deler av Troms og Finnmark rundt 2005 (Jepsen et al. 2011), og det antas at arten vil fortsette å spre seg videre nord-østover etter hvert som klimaet blir varmere.

Bjørkemålere har store naturlige bestandssvingninger, og utbrudd av varierende geografisk omfang og alvorlighetsgrad forekommer omtrent hvert 10. år. I deler av Troms og Finnmark har imidlertid etablering av sørlige målerarter ført til mer artsrike målersamfunn som i sum forventes å forårsake mer skade på skogen. Dette skyldes særlig en hyppig tidsforskyvning mellom bestandstopper av fjellbjørkemåler og liten frostmåler (Figur 6, lokalitet Karlsøy), noe som gjør at utbruddene er mer langvarige når de to artene opptrer sammen.

Samlet sett har fjellbjørkeskogen både i Nord-Norge og fjellregionene i den sørlige halvdelen av landet opplevd betydelige utbrudd av bjørkemålere i perioden 2012–2019. Bestandsovervåking langs kysten av Troms viser en topp i perioden 2012–2016, med høye tettheter av alle tre målerarter (Figur 6, lokalitet Skulsfjord). Tettheten av målere i denne regionen har imidlertid vært sterkt nedadgående etter 2016, og bestandene vil sannsynligvis holde seg på et lavt nivå i de nærmeste årene, før de etter hvert vil begynne å øke mot en ny topp. Bestandsovervåking i Øst-Finnmark i 2019 og 2020 viser at tettheten av målere har vært avtagende.

I løpet av perioden 2014–2018 har hovedtyngden av skader forårsaket av bjørkemålere innrapportert til Skogskader.no flyttet seg fra Nord-Norge til fjellregionene sør i landet. Rapportene i Nord-Norge tidlig i perioden sammenfaller med den seneste bestandstoppen som ble fanget opp av bestandsovervåkingen i Troms i 2012–2016. I 2019 har tettheten av rapporter avtatt betraktelig, også i fjellet i sør. Dette tyder på at målerbestandene nå er nedadgående eller lave i det meste av landet. Dette understøttes også av Landsskogtakseringens overvåking av enkelttrær. I 2019 ble det registrert skader av målere på totalt 278 trær, hvorav 90 prosent var bjørk (Tabell 1). 192 av disse trærne hadde skader på blader (årets skader), mens de resterende 86 hadde skader på kvist gren eller topp (som kan være akkumulert over flere år). Totalt antall trær med skader er nesten halvert sammenlignet med 2018, og den største prosentvise reduksjonen ses i antall trær med skade på blader. Dette tyder igjen på at målerbestandene er nedadgående for landet som helhet. Vi forventer derfor at skogen i mesteparten av Norge vil oppleve begrenset påvirkning fra målere i årene som kommer.

Bjørkerust (Melampsoridium betulinum) er en gjenganger i våre bjørkeskoger, og angrepsstyrken kan variere mye. Angrepene er ofte iøynefallende og kan forveksles med tidlige høstfarger. Ved omfattende angrep kan millioner av rustsoppsporer havne på vann og fjorder og forårsake en gul hinne på vannoverflaten. Vanligvis er det sterkest angrep i Nord-Norge, men også fjellstrøk i Sør-Norge har jevnlige angrep. I 2017 ble det registrert flest angrep i nordre deler av Innlandet (Nord-Gudbrandsdal og Nord-Østerdal), og i tilgrensende strøk i Trøndelag. I 2018 var angrepene sterkest i Nord-Norge, mens det i 2019 var lite angrep både i Sør-Norge og Nord-Norge.

Skader forårsaket av forskjellige hjortedyr, først og fremst av hjort og elg, er årvisse skader som er sterkt underrepresentert i rapporteringsdatabasen Skogskader.no. Elgbeiting skjer hovedsakelig i vinterområdene som elg samler seg i, mens hjorteskader stort sett er feieskader.

Ospeskranting er svært utbredt i Troms og Finnmark og har pågått i minst ti år. Skadene er omfattende og har økt kraftig de senere årene, og mange trær ser ut til å dø. Ospeskranting er også vanlig i nordlige deler av Finland. I 2018 ble det rapportert en lignende skade på osp fra høyereliggende strøk i Sør-Norge. Ospeskranting truer med å desimere ospa i nord, men årsaken til dette alvorlige problemet er ennå ikke klarlagt. For å undersøke nærmere har blir en del sopper, isolert fra osp, testet for patogenisitet. Inokuleringsforsøk kan forhåpentligvis gi svar på hvilke sopper som gir symptomer på ospeskranting.

Ved angrep av rød furubarveps (Neodiprion sertifer) trer de sterkt angrepne trærne tydelig fram i terrenget. Trærne er lyse brune, mens annen vegetasjon er grønn, i forskjellige sjatteringer. Symptomet er karakteristisk, men forskjelligartet, avhengig av larvenes utviklingsstadium. Mens eldre larver bare lar nålebasis stå igjen, lar de yngre larvene gjerne en tynn midtstreng stå igjen. Et utbrudd av rød furubarveps er rapportert i de sørøstligste kommuner i Østfold. Det var til dels sterke angrep på furu både i 2018 og 2019 i deler av Aremark, Halden, Marker, Rakkestad og Sarpsborg. I 2018 var det også en del angrep på Vestlandet i Flora, Gulen og Masfjorden.

Råte er et stort problem for skogbruket, og særlig i granskog. En råtetelling i 1992 viste at mer enn hvert fjerde grantre hadde råte, og den vanligste årsaken var granrotkjuke (Heterobasidion parviporum). I den store råtetellingen fra 1992 var åtte prosent av trærne angrepet av honningsopp, enten alene eller i kombinasjon med rotkjuke.

Fururotkjuke (Heterobasidion annosum) går hovedsakelig på furu, men på Vestlandet, hvor granrotkjuke ikke finnes, går fururotkjuke også på gran. Mens rotkjuke i gran vokser langt opp i stammen, holder den seg helst i røttene i furu. Med unntak av Vestlandet har Norge foreløpig vært forskånet for de store angrepene av fururotkjuke, men det kan endre seg ved tynning og hogst av furu om sommeren. Da kan fururotkjukesporer infisere stubber, og starte en spredning med ukjente konsekvenser. Fururotkjuke er lite undersøkt i Norge. Den kan trolig gå lenger nord enn det nordligste kjente funnet, som er i Stjørdal i Trøndelag. Honningsopper (Armillaria spp.) er også et stort problem i norske skoger. Honningsopp kan smitte mange forskjellige treaktige vekster og sprer seg effektivt ved hjelp av soppstrenger (rhizomorfer) som vokser i skogbunnen og under barken.

Bladbiller på selje og andre Salix-arter har i en 15-års tid gjort store skader i Midt-Norge. Det er først og fremst seljebladbille (Phratora vulgatissima) som forårsaker de største skadene; larvene gnager på bladkjøttet både på undersiden og oversiden av bladet. Også den nærstående pilebladbille (P. vitellinae) forårsaker lignende skader. Selv om seljer og vier kan ha skjeletterte blader og være helt brune tidlig på sommeren klarer de å hente seg inn igjen på sensommeren og tidlig høst.

SKOGSKADER – ABIOTISKE ÅRSAKER

Tilfeller av frosttørkeskader er ikke uvanlig, og kan ha ulike årsaker. Frosttørkeskader kalles også sviskader, og er gjerne knyttet til spesielle værforhold på ettervinteren eller tidlig om våren. Ofte er de forårsaket av store temperaturvekslinger, der fine, klare dager med oppvarming på ettervinteren, veksler med svært lave nattetemperaturer. I tillegg kan vind bidra til uttørking. Frosttørkeskader er lettest å observere på furu siden drepte furunåler sitter på treet lenger enn grannålene gjør. I 2018 var det iøynefallende frostskader fra nord i Trøndelag til Lofoten, og i 2019 var det skader over store deler av Nordland.

I 2018 rammet sommertørke store deler av landet. Og selv om skogen fikk lite oppmerksomhet i media, så ble det også registrert endel skogskader forårsaket av tørke. Mest utsatt var skog i tørkeutsatte områder; og det var grana,  med sitt grunne rotsystem som fikk de største tørkeskadene, selv om også bjørk og furu ble sterkt rammet. I 2019 ble det registrert en hel del senskader etter tørken året før.

Forskjellige abiotiske skader opptrer årvisst, men i ulik grad, det er stormer og snøskader har størst økonomisk betydning. I 2017–2019 ble det innrapportert omtrent like mange skadetilfeller forårsaket av stormer som av snø. Snøskader opptrer som oftest i form av stammebrekk eller toppbrekk. I løpet av 2017 ble det registret fire situasjoner med ekstremvær, med stormen Ylva som den sterkeste. Ylva rammet for det meste Nordland og Troms, mens deler av stormen også slo inn over Finnmark. I Nordland gjorde stormen stor skade, og aller mest i Saltdal der så mye som 50 000 kubikkmeter tømmer blåste ned, hovedsakelig furu. Stormer langs kysten kommer vanligvis fra sørvest eller vest, men stormen Ylva kom fra sørøst. Dette bidro til ytterliggere skader i form av rotrykking, fordi trærnes rotsystem er tilpasset til den framherskende sørvestlige eller vestlige vindretningen.

Datakvalitet

Kronebedømmelse er en subjektiv vurdering av trærnes kronetilstand basert på individuelle registreringer av blant annet kronetetthet, kronefarge og synlige skader, og følger ICP Forests’ standardmetoder (Eichhorn et al. 2020), tilpasset norske forhold (Viken 2021; Hylen et al. 2007). For å sikre kvaliteten og kontinuiteten i registreringene arrangerer Landsskogtakseringen hvert år nasjonale opplæringskurs og kalibreringskurs for feltarbeiderne. På europeisk nivå avholdes det kalibreringskurs for representanter fra alle land som deltar i ICP Forests. På de faste overvåkingsflatene gjøres skaderegistreringer hvert femte år, så enkelte skader kan være opp til fem år gamle ved registreringen. Dette gjelder da i første rekke abiotiske skader, slik som stormskader og snøskader, som av den grunn kan være overrepresentert enkelte år.

Datakvaliteten ansees for å være høy.