Skogens klimagassregnskap

Skog er en viktig del av den globale karbonsyklusen, både som karbonlager og gjennom opptak av CO2 fra atmosfæren. Norge rapporterer årlig utslipp og opptak av klimagasser i skog til FNs klimakonvensjon, samt under Kyotoprotokollen. Skog rapporteres under arealbrukssektoren (Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF). I 2022 var netto-opptaket i skog nær 18,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var 48,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Netto opptak i skog tilsvarer dermed 37 prosent av klimagassutslippene i de øvrige sektorene.

Bakgrunn

Både utviklingen i skogareal og stående volum er viktig for et bærekraftig skogbruk, og ikke minst for skogens rolle i klimasammenheng. Skogen er både et stort lager av karbon og et stort sluk av karbondioksid (CO2). Men også klimagassene metan (CH4) og lystgass (N2O) påvirkes av forvaltningen av norske skoger.

I klimagassregnskapet som Norge rapporterer til FNs klimakonvensjon beregnes både endring i karbonlager (Figur 1) og årlig utslipp og opptak av klimagasser (Figur 2). Skog er en betydelig faktor i det norske klimagassregnskapet og en av seks arealbrukskategorier i arealbrukssektoren. Netto opptak i skog i 2022 tilsvarte om lag 37 prosent av Norges utslipp av klimagasser i de øvrige sektorene (Miljødirektoratet et al. 2024).

I hele rapporteringsperioden fra 1990 og fram til 2022, har det vært en økning i karbonlageret i trær i norske skoger (Figur 1). Dette skyldes at vi har et netto opptak, det vil si at opptaket av CO2 er høyere enn utslippene av CO2, metan og lystgass. Årlig netto opptak økte fram til 2009, men har de siste årene hatt en avtakende trend (Figur 2).

Status

I 2022 var skogens netto-opptak av klimagasser 18,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Uten utslipp av metan og lystgass er netto-opptaket på 17,9 millioner tonn CO2. Kilder til utslipp av CO2 er blant annet hogst og naturlig mortalitet, og drenert organisk skogsjord. Samlet utslipp fra drenert organisk skogsjord inklusive lystgass og metan utgjorde 1,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2022, hvorav 1,2 millioner tonn er CO2.

Levende biomasse sto i 2022 for 59 prosent av karbonlagringen i skog, mens mineraljord, strø og død ved utgjorde 47 prosent. Drenert organisk skogsjord representerer et netto tap av karbon (Figur 2).

I 2020 utgjorde karbonlageret i levende biomasse, og for alle arealtyper, 490 millioner tonn karbon. Det aller meste av dette, 94 prosent, var i lavlandet, typisk under 800 moh., resten i fjellet og i Finnmark (Tabell 1). Karbonlageret i levende biomasse på annet tresatt areal er marginalt, det tilsvarer under 1 prosent av karbonlageret i skog (Tabell 2 og Tabell 3).

Utvikling og forklaring

Helt siden 1920-tallet har avvirkningen av norsk skog vært lavere enn tilveksten, noe som har bidratt til en gradvis økning i karbonlageret i skog (Figur 3). Les mer i avsnitt 2.3 Tilvekst og skogavvirkning.

I begynnelsen av perioden som dekkes av det nasjonale klimagassregnskapet, det vil si fra 1990, hadde vi også en økning i årlig netto CO2-opptak. Men etter 2009 har dette avtatt (Figur 2). Nedgangen observert fra 2009 skyldes en kombinasjon av ulike faktorer, som lave investeringer i skogkultur, økende andel eldre skog som ikke lenger er i sin mest produktive fase og økt hogst.

Økningen i skogens karbonlager (Figur 1) er blant annet et resultat av en aktiv skogforvaltningspolitikk, som har gitt en økning i tilveksten. Kombinasjonen av en politikk som tok sikte på å bygge landet etter andre verdenskrig, og økt etterspørsel etter tømmer, førte til en stor innsats for å investere i skogplanting. Dette foregikk i form av omfattende skogreising og treslagsskifte på Vestlandet og i Nord-Norge – noe som økte det produktive skogarealet – og som planting etter avvirkning på eksisterende skogsmark i resten av landet. I perioden 1967-1989 økte det produktive skogarealet i Norge med over 1,1 millioner hektar (Statistisk sentralbyrå 1969, 1992). I de senere årene har imidlertid areal produktiv skog vært ganske stabilt, med en svak negativ trend. Tall fra Landsskogtakseringen viser en reduksjon på om lag 0,4 prosent, eller 40 000 hektar, i produktivt skogareal i perioden 2005-2017.

Mellom 1955 og 1992 ble det plantet mer enn 60 millioner trær hvert år. På det meste på 1960-tallet, ble det plantet over 100 millioner planter årlig. Disse trærne er nå er inne i sin mest produktive alder, og bidrar til økningen i levende biomasse, og dermed til et økende karbonlager. Fra 1990 sank de årlige plantetallene betydelig, og på begynnelsen av 2000-tallet ble det plantet om lag 20 millioner trær hvert år. De senere årene har plantetallene økt, og i 2022 lå antall solgte planter på 47 millioner planter (Statistisk sentralbyrå 2022). De relativt sett lave plantetallene på 1990- og 2000-tallet kan gi mindre oppbygging av biomasse i årene framover, og være en del av årsaken til nedgangen i årlig netto CO2-opptak.

Datakvalitet

Datagrunnlaget stammer fra Landsskogtakseringen ved NIBIO. Landsskogtakseringen er en utvalgsundersøkelse i felt, og usikkerhet i resultatene skyldes i første rekke utvalgsfeilen. Middelfeilen (95 prosent konfidensintervall) for skogareal er estimert til 1,8 prosent, og for endringer i årlig karbonlager i levende biomasse, henholdsvis 3,2 og 11,1 prosent, for økning og tap. Dette gir en samlet usikkerhet på om lag 10 prosent for netto endring. Usikkerhetsestimatene omfatter kun utvalgsfeil, ettersom usikkerheten som følge av biomassemodellene for enkelttrær (Marklund 1988; Petterson og Ståhl 2006; Smith et al. 2016; Smith et al. 2014) er ubetydelig i forhold til utvalgsfeilen (Breidenbach et al. 2014). Utvalgsfeilen overestimerer den sanne usikkerheten med noen prosent siden det antas et tilfeldig utvalg mens utvalget faktisk er systematisk (Magnussen et al. 2020). Det er altså et konservativt estimat, hvor feilen overestimeres heller enn underestimeres.