Målsettinger og virkemidler

Utviklingen av et bærekraftig skogbruk har en mer enn hundreårig tradisjon i norsk skogbruk. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble utholdende skogbruk den nye tilnærmingen, etter århundrer med til dels kraftig nedbygging av ressursgrunnlaget på grunn av skogsdrift som ikke la til rette for foryngelse av skogen. Som følge av dette ble det fra forrige århundreskifte satt inn flere tiltak som mer enn hundre år senere viser betydelige effekter. Skogbrukslovgivningen ble endret, slik at foryngelse etter hogst ble en forpliktelse for skogbruket. 

Bærekraftig produksjon 

Tømmerressursene i skogen er betinget fornybare. Det vil si at man kan utnytte ressursene gang etter gang, så lenge man også sørger for at ny skog kommer opp etter hogst. Ser man isolert på dagens tømmerressurser, er det rom for å ta ut mer skog enn vi har gjort fram til i dag uten at tømmerressursene forringes. Dette krever imidlertid en aktiv innsats for å bygge opp ny skog, både for å sikre framtidsskogen og for å ivareta skogens rolle i klimasammenheng. For å møte en eventuell økt etterspørsel etter trevirke, må dette gjøres med bakgrunn i tilstrekkelig miljøkunnskap og ivaretakelse av naturmangfold, opplevelseskvaliteter og kulturverdier. 

Skogen, et aktivt og lønnsomt skogbruk og konkurransedyktig skogindustri, er viktig for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling i store deler av landet. Historisk sett har skogen hatt stor betydning, og skogen har viktige funksjoner og oppgaver inn i framtida. 

Skogbruk er en viktig distriktsnæring med stor økonomisk betydning både nasjonalt, regionalt og lokalt. Skogbruket er en næring med fri prisdannelse og med et aktivitetsnivå som styres av verdensmarkedets priser og næringsutøveres privatøkonomiske prioriteringer. 

Det er et mål å styrke skogens bidrag til verdiskaping i hele landet og til å nå viktige energi-, klima- og miljømål. Hovedmålene i skogpolitikken er en aktiv utnytting av skogen i nærings- og klimasammenheng gjennom økt bruk av trevirke i byggebransjen, til energiformål samt økt bruk av nye trebaserte produkter. 

Dette forutsetter et lønnsomt og bærekraftig drevet skogbruk, bedret tilgjengelighet til skogressursene og konkurransedyktige verdikjeder. Skognæringen arbeider innenfor et uskjermet verdensmarked med svingende etterspørsel etter trevirke. De globale markedsutsiktene tilsier økt etterspørsel etter tømmer de kommende årene. Dersom etterspørselen etter råstoff fra norsk skog øker, skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse og økt oppbygging av skog. 

Økt produksjon og leveranse av bioenergi er også en viktig strategi for næringsutvikling og økt verdiskaping i landbruket. Dette omfatter både leveranse av råstoff til bioenergiproduksjon og landbruket som leverandør av biovarme til andre samfunnssektorer. 

Samtidig er skogen viktig for en rekke miljøverdier som biologisk mangfold, naturtyper, karbonopptak og som utgangspunkt for friluftsliv og bedre folkehelse. Økt aktivitet skal kombineres med bedre kunnskap om miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket. 

“Det er et mål å styrke skogens bidrag til verdiskaping i hele landet og til å nå viktige energi-, klima- og miljømål.”

De viktigste aktørene for å kunne virkeliggjøre målene er skogeierne. Samtidig er det også helt nødvendig å utvikle politikken og virkemidlene videre som bidrag for å skape konkurransekraftige verdikjeder både knyttet til økt trebruk og økt bioenergibruk, og det er viktig å legge til rette for løsninger som muliggjør økt bruk av virke fra norsk skog. Et lønnsomt og aktivt primærskogbruk er en forutsetning for dette. 

Klima 

Klimaendringene vil påvirke skogen og skogbruket. Global oppvarming og økt CO2-konsentrasjon vil sannsynligvis gi økt skogutbredelse og økt skogproduksjon i våre nordlige områder. De negative effektene kan være ekstremvær, forsommertørke og økt risiko for frostskader. Samtidig vil det kunne dukke opp nye skadegjørere og økte skogskader som følge av hyppigere og kraftigere ekstremvær og mangel på tele i bakken. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) kan boreale barskoger være spesielt sårbare for klimaendringer på lang sikt, men også på kort sikt hvis klimaendringene utløser økt omfang av tørke, insektskader og skogbrann. 

Våre skogstrær er gjennom tidene tilpasset temperatur og daglengde i et nordlig vekstmiljø. Med endret klima vil temperaturen endre seg, mens daglengden forblir den samme. Evnen til klimatilpasning er derfor spesielt viktig for flerårige planter og trær. For skogbruket er det utfordrende å velge plantemateriale i dag, som skal vokse og overleve gjennom tider med forventede klimaendringer. For å sikre robuste foryngelser, og for å kunne utnytte det mulighetsrommet som klimaendringer kan gi, er det viktig å videreføre og styrke skogplanteforedlingen. Det vil bli større behov for økt samarbeid om skogplanteforedling i Norden. Det er også behov for å øke kunnskapen om bekjempelse av ulike skogskadegjørere. Enkelte skadegjørere har muligheter for å etablere seg i skogen under dagens klima, men gir først synlige symptomer på skader ved økt temperatur. I tillegg til å videreutvikle beredskapsplaner, kan det derfor bli behov for enkelte forebyggende tiltak blant annet for skog nær importknutepunkter – og å vurdere endringer i regelverket for import av skog-og treprodukter. 

Skogen og skogbrukets infrastruktur er sårbar for ekstremvær og større skadeomfang som følge av storm, flom og brann. Økt skadeomfang er påregnelig i et langsiktig perspektiv og kan bli en betydelig økonomisk belastning for næringen. Ekstreme nedbørsforhold vil medføre økt vannmetning og redusert bæreevne i skogsjorda. Terrengtransport i forbindelse med skogsdrift kan forsterke effekter og skader av ekstreme nedbørsforhold. Ekstremnedbør i kombinasjon med manglende tele vil bli en særlig utfordring for å få fram tømmer uten for store kjøreskader. Skogbruksloven og forskrift om bærekraftig skogbruk krever at skogeierne utbedrer eventuelle kjøreskader. Alternativ til vinterdrift kan være å øke vegtettheten eller bruke taubane i områder med bæresvak mark. Skogbruket stilles derfor overfor nye utfordringer når det gjelder å tilpasse skogsdriften et endret klima. 

Fotosyntesen er motoren i all plantevekst. Gjennom opptak av CO2 fra lufta, og vann og næring fra jordsmonnet, bygges trebiomassen opp. Karbon utgjør om lag halvparten av tørrvekten i trevirket. Trærne er effektive til både å ta opp og lagre karbon over lang tid. Skogsjord utgjør også et stort karbonlager, som i norske skoger er klart større enn karbonlageret i levende biomasse. Netto CO2-opptak i levende biomasse i norske skoger etter hogst har de siste årene vært i størrelsesorden 25 til 32 mill. tonn årlig. Dette tilsvarer omtrent halvparten av de samlede, norske klimagassutslippene. Trevirke kan videre bidra til varig lagring av karbon og til å erstatte mer klimabelastende energibærere og bygningsmaterialer. Skogens rolle i klimasammenheng er blitt en av skogens viktigste samfunnsfunksjoner. 

På grunn av at norsk skog vokser sakte, med omløpstider på 40 til 140 år avhengig av treslag og markas produksjonsevne, må virkningen av skogtiltakene vurderes i et langsiktig perspektiv. Siden vi i Norge bare avvirker rundt halvparten av tilveksten, er det mulig å øke bruken av skogråstoff til energi og byggematerialer. Økt bruk av trevirke kan fortrenge fossile klimagassutslipp og bidra til utslippsreduksjoner i tråd med de forutsetningene FNs klimapanel har lagt til grunn for langsiktig stabilisering av atmosfærisk klimagasskonsentrasjon og oppnåelse av to-gradersmålet. 

Biologisk mangfold 

Skogøkosystemene er levested for en stor andel av artsmangfoldet i Norge. Fordi skogbrukstiltak kan medføre negativ miljøpåvirkning, er det gjennom lang tid utviklet ulike miljøhensyn i skogpolitikken. Dette omfatter regler i skogbruksloven og forskrifter til denne, bestemmelser i tilskuddsregelverket, opplegg for miljøregistrering samt utvikling av kompetansetiltak for å sikre god miljøkunnskap i næringen. Skognæringen har i tillegg retningslinjer for miljøhensyn som ble utviklet gjennom Levende Skog-standarden, skogbrukets miljøstandard, der skognæringen, miljøbevegelsen og representanter fra forbrukerinteressene utviklet konkrete retningslinjer for miljøhensyn i skogbruket. 

Skogbruk kan ha lokale negative effekter på mange rødlistearter, og i de senere årene er det satt inn tiltak i skogbruket for å redusere disse effektene ved å unngå eller tilpasse hogst på arealer som er særlig viktige for rødlistearter. Skogsmiljøene er dynamiske, og en stor andel av dagens gammelskoger har en gang vært ungskog etter hogst, stormfelling eller brann. Statistikk fra Landsskogtakseringen viser økende volum av trær i alle dimensjoner og aldersklasser, både når det gjelder granskog, furuskog og lauvskog. Målinger viser også at mengden død ved øker i norsk skog. Selv om mengden gamle trær og død ved er lav sammenlignet med urørt skog, så legger økningen i død ved grunnlaget for en positiv utvikling for mange rødlistearter i skog. 

Om lag halvparten av de truede og nær truede artene i Norge lever i skog, og for cirka 1 400 av disse artene er skogbruk antatt å være en negativ påvirkning. Det er ikke noe som tyder på at det totalt sett har vært en forverring i situasjonen for våre truede og nær truede arter fra 2010 til 2015. Ingen av hakkespettene er nå rødlistet, det vil si at alle er vurdert å ha livskraftige bestander i Norge. Hønsehauken ble nedgradert en kategori fra sårbar i 2006 til nær truet i 2010. 

Selv på små arealer vil det være en eller flere rødlistearter, og generelt vil sannsynligheten for å finne en rødlisteart øke med størrelsen på arealet, selv om forekomsten av slike arter ikke er fordelt jevnt. For mange truede og nær truede arter er imidlertid generelle forbedringer av leveområdene, og råd om skjøtsel og tiltak som bidrar til å opprettholde livsmiljøene deres, helt sentrale tiltak for å ta vare på mangfoldet. Ved å ta vare på økologiske funksjonsområder, naturtyper med stort naturmangfold og livsmiljøer etter modell av MiS (Miljøregistreringer i skog), vil et bredt artsmangfold fanges opp. 

Friluftsliv og rekreasjon

Friluftslivet er sterkt forankret i det norske samfunnet, og allemannsretten gir alle lov til å ferdes og oppholde seg i utmarka, og på frossen snødekt innmark vinterstid. Denne retten er nedfelt i friluftsloven og basert på at en respekterer naturen og viser hensyn til miljøet, grunneiere og andre brukere. Skogene er tilgjengelige fra både vegnett og stier, og det er en lang og rik kultur for å bruke arealene til mange forskjellige aktiviteter. Arealene er derfor viktige både for sosialt samvær og som arena for friluftsliv og annen fysisk aktivitet. Der det foregår en aktiv tilrettelegging for friluftsliv, er dette et viktig fellesgode som naturlig knytter seg til landbrukets virksomhet. 

Mange barn og unge vokser i dag opp i et miljø der tilrettelagte og organiserte aktiviteter mer og mer tar over for fri lek i naturlige omgivelser. For lite fysisk aktivitet, så vel hos barn og unge som blant voksne og eldre, er vurdert som en stor helserisiko for befolkningen framover. Det er en utfordring å få flere mennesker til å drive regelmessig fysisk aktivitet i form av friluftsliv eller annen fysisk aktivitet. 

“For lite fysisk aktivitet er vurdert som en stor helserisiko for befolkningen framover.”

Undersøkelser på befolkningsnivå viser at 7 av 10 trener eller mosjonerer minst en gang hver uke. Turer i skog og mark er den vanligste aktiviteten. Andelen som er fysisk aktive øker med økende sosioøkonomisk status, og aktivitetsnivået synker med økende alder. Til tross for at fysisk aktivitet på fritiden har økt de siste tiårene, har det totale aktivitetsnivået gått ned og viser negativ utvikling. Dette skyldes blant annet en samfunnsutvikling med mindre krav til fysisk aktivitet i det daglige.

Bruken av skog og mark til friluftsliv og annen fysisk aktivitet kan økes ved bedre tilrettelegging, for eksempel ved samarbeid om å anlegge parkeringsplasser, eller sti og vegnett. Det er ofte lokale frivillige organisasjoner som foreslår og søker kommunen, fylkeskommunen og staten om midler til å gjennomføre tiltak som kan få flere ut i naturen. 

Virkemidler for bærekraftig skogbruk

Skogpolitikken består av juridiske, administrative og økonomiske virkemidler. De juridiske rammene for skogpolitikken er i hovedsak gitt gjennom skogbruksloven. Skogbruksloven, med tilhørende forskrifter, regulerer skogbruksvirksomhet på all skogsmark. Det er knyttet en rekke forskrifter til loven, blant annet om bærekraftig skogbruk, skogfond, skogfrøforsyning og tilskudd til skogbruk. Også naturmangfoldloven har regler som legger rammer for skogpolitikken. Dette gjelder blant annet generelle miljøprinsipper, forskrift om utsetting av utenlandske treslag og virkemidler som prioriterte arter og utvalgte naturtyper, samt regler for områdevern. Regjeringen og Stortinget har ut over dette lagt til grunn at skogbruket etterlever den frivillige standarden for bærekraftig skogbruk som ble utviklet gjennom samarbeidsprosjektet Levende Skog og som er operasjonalisert gjennom sertifisering av skogbruket. 

Skogbruksloven

Lov av 27. mai 2005 om skogbruk opphever blant annet lov av 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern. Formålet med loven er «å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på aktiv lokal og nasjonal verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen». Bestemmelsen viser at skogbruk dreier seg om balanse mellom økonomiske verdier, miljøverdier og sosiale verdier. Loven skal legge til rette for økonomisk virksomhet, men skal samtidig verne om de natur-og miljøverdiene skogen har. Av loven og lovens forarbeider fremgår det at forvaltningen av skogen skal være bærekraftig, både økonomisk, økologisk og i forhold til distriktsinteresser og samfunnsforhold. Loven legger til rette for at ressursene blir forvaltet aktivt og med en økonomisk målsetting. Samtidig er det er et mål å legge til rette for et skogbruk som tar vare på ressursgrunnlaget og de livsbærende økologiske prosessene, samt å ivareta verdier knyttet til friluftsliv.

Nytt i forhold til den gamle loven er at den nye loven også tar sikte på å ivareta kulturverdier i skogen. Skogbruksloven gjelder for all skog og skogsmark, med mindre noe annet fremgår av vedtatt plan etter plan-og bygningsloven eller forskrift etter naturvernloven eller naturmangfoldloven. Vern av skog ut fra nasjonale hensyn skal skje i medhold av naturmangfoldloven. Bestemmelsene i skogbruksloven vil i slike tilfeller gjelde, med mindre det er satt begrensninger på skogsdrift i verneforskrifter etter naturvernloven eller naturmangfoldloven. Skogbruksloven viser blant annet at det ved planlegging og bygging av veg i skog skal tas hensyn til viktige miljøverdier og sikre landbruksfaglige helhetsløsninger. Ved hogst skal det videre tas hensyn til skogens framtidige produksjon og forynging, samtidig som det skal tas hensyn til miljøverdiene. I skogområder med viktige miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv eller kulturminner kan det ved forskrift legges spesielle restriksjoner på skogbehandlingen. 

Til skogbruksloven er det knyttet en forskrift om bærekraftig skogbruk (av 7. juni 2006). Formålet med denne er å fremme et bærekraftig skogbruk som sikrer miljøverdiene i skogen, aktiv foryngelse og oppbygging av ny skog, samt god helsetilstand i skogen. Forskriften beskriver skogeierens plikt til å ta nødvendige hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv, landskap og kulturverdier. Skogeieren skal også kunne gjøre rede for de miljøhensynene som ligger til grunn for planlagte eller utførte tiltak i skogen, for eksempel gjennom skogbruksplanlegging med miljøregistreringer.

Ved gjennomføring av skogbrukstiltak skal skogeieren sørge for at verdiene i viktige livsmiljøer og nøkkelbiotoper blir tatt vare på i samsvar med retningslinjene i Levende Skog. Skogeieren er pliktig til å sørge for at skogen blir tilfredsstillende forynget etter hogst, og også sikre at hogstform og foryngelsesmetode stemmer overens. Nødvendige tiltak for å sikre tilfredsstillende foryngelse skal gjennomføres innen tre år etter hogsten. Det er fastsatt grenseverdier for hva som kan regnes som en akseptabel tetthet av foryngelsen, med utgangspunkt i treslag og foryngelsesflatas bonitet.

Forskriften omfatter også ansvaret for at hogst, framdrift, behandling av hogstavfall, ungskogpleie og andre tiltak blir gjennomført på en slik måte at det ikke oppstår fare for insektskader eller andre skader på skog. 

Naturmangfoldloven, viltloven

«Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i framtida, også som grunnlag for samisk kultur.» Naturmangfoldlovens formålsbestemmelse er formulert generelt og overordnet med tanke på at loven omfatter både vern og bærekraftig bruk av naturen. Målet er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser skal tas vare på for fremtiden. Bestemmelsen bygger videre på naturen som en grunnleggende forutsetning for menneskenes liv, helse, næringsvirksomhet, kultur og trivsel. 

Naturvernloven fra 1970 ble avløst av lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) av 3. april 2009. Lovens formål er i samsvar med viktige internasjonale forpliktelser om bevaring av naturverdier, blant annet konvensjonen om biologisk mangfold og andre internasjonale avtaler. Naturmangfoldloven dekker både bærekraftig bruk og vern av naturen. Den erstatter naturvernloven, men favner atskillig videre enn den ved at naturmangfoldloven inneholder generelle mål og prinsipper for bærekraftig bruk, samt regler om bærekraftig bruk og vern av arter. Loven inneholder blant annet bestemmelser om introduksjon av fremmede arter, nye regler om naturtyper som er særlig viktig for det biologiske mangfoldet (utvalgte naturtyper), regler om tilgang til genetisk materiale og regler om sanksjoner og erstatning. Loven skal bidra til å nå det nasjonale målet om å stanse tap av biologisk mangfold, og bevare naturmangfoldet i et langsiktig perspektiv. Naturvernlovens bestemmelser om områdevern er i hovedsak videreført i naturmangfoldlovens kap. V, men med noen endringer og suppleringer. Loven angir mål for områdevern og åpner for at områder kan vernes i samsvar med disse målene. 

Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven) av 29. mai 1981 har som formål å forvalte viltet og viltets leveområder i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Viltloven omfatter alle viltlevende landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr. 

Naturmangfoldloven fastsetter forvaltningsprinsippet for arter. Det følger av denne bestemmelsen at høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Naturmangfoldloven fastsetter vilkår for høsting. Det er et hovedvilkår at best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Vedtak om å tillate høsting av vilt treffes med hjemmel i viltloven. Viltloven gir hjemmel for å fastsette hvilke arter det kan jaktes på og tidsrom for når det kan jaktes. 

Plan- og bygningsloven, jordloven 

Plan-og bygningsloven av 27. juni 2008 skal ifølge formålsparagrafen legge tilrette for en samordning mellom statlige, regionale og kommunale oppgaver. I tillegg skal den gi grunnlag for vedtak både om bruk og vern av ressurser og om utbygging. I plandelen av loven er begrepet «bærekraftig utvikling» tatt inn i formålsparagrafen. Kommunen styrer sin arealbruk gjennom kommuneplaner og reguleringsplaner. Kommunen er forpliktet til å følge plan-og bygningsloven, statlige planretningslinjer, statlige planbestemmelser, eventuelle statlige arealplaner og regionale planer. Statlige planbestemmelser og planretningslinjer omfatter det som etter tidligere lov het rikspolitiske retningslinjer og rikspolitiske bestemmelser. Innenfor disse rammene styrer kommunen i utgangspunktet fritt over sine arealer. Statlige myndigheter har innsigelsesrett på planer som de mener strider mot nasjonale eller viktige regionale hensyn. 

Kommunen kan i kommuneplan sette av et område til arealformålet grønnstruktur eller til landbruks-, natur-, friluftsformål, samt reindrift (LNFR). På reguleringsplannivå kan kommunen sette av et område som grønnstrukturområde med underformålene «naturområde», «turdrag» eller «friområde» og «parker». På reguleringsplannivå er det også mulig å angi LNF(R) samlet eller hver for seg, med underformål for eksempel «naturvern», «jordvern», «vern av kulturmiljø eller kulturminne» og «friluftsområder». LNF(R)-områdene utgjør størstedelen av Norges areal, og berører grensesnittet mellom mange sektorlover og plan-og bygningsloven. Områderegulering, som er en form for overordnet reguleringsplan, har egenskaper som gjør den til et viktig planredskap for ulike typer flerbruksplaner knyttet til bruk og vern. Hensynssoner er et nytt plangrep som kommunene kan benytte i sin arealplanlegging for å sikre viktige naturområder. En hensynssone er et virkemiddel kommunen kan bruke for å skille ut et areal på kartet til kommuneplanen, og vise viktige hensyn som må tas innenfor dette området eller sonen, uavhengig av hvilken arealbruk det planlegges for. Loven opererer med ulike hensynssoner, blant annet sone med særlige hensyn til landbruk, reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø. 

Plan-og bygningsloven regulerer endringer i bruken av arealer som er avsatt til landbruksformål, herunder skogarealer. Dersom et slikt areal skal tas i bruk til andre formål, må dette bekreftes gjennom en fornyet planleggingsprosess. Jordloven sikrer bruken av dyrket og dyrkbar jord til landbruksformål. Jordloven har også bestemmelser mot deling av landbrukseiendommer, noe som i praksis hindrer arealbruksendringer. Landbrukseiendommer (inkludert skogeiendommer) kan ikke deles uten samtykke av ansvarlig myndighet. 

Friluftsloven 

Formålet med friluftsloven av 28. juni 1957 (sist endret i 2012) er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel og opphold i naturen. Friluftsloven regulerer forholdet mellom grunneiere og allmennheten, og den definerer hva som er utmark og innmark. 

Allemannsretten er betegnelsen på rettigheter alle har til å benytte naturen, uavhengig av hvem som eier grunnen. Allemannsretten består av tre hovedelementer: ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten. Turer i skogen og på fjellet, til fots og på ski, bading, ankring av båt, høsting av ville bær og blomster, og fritidsfiske i sjøen er eksempler på slike rettigheter. 

Allemannsretten er i det vesentlige nedfelt i friluftsloven, samt i vannressursloven. Det finnes mange unntak, ofte på lokalt plan, som er forankret i andre lover. Allemannsrettens hovedregel gjelder ferdsel, og følger av friluftsloven § 2 som sier at: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.» Loven gir allmennheten rettigheter, men også plikter av hensyn til grunneiere, naturen og friluftsfolk. Loven stiller krav om at enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt. Hvis loven brytes på dette punkt kan grunneier eller bruker av grunnen bortvise de det gjelder. 

Landsskogtakseringen

Landsskogtakseringen er en nasjonal stikkprøveregistrering av norsk skog og utmark som har pågått siden 1919, og er dermed verdens eldste landsdekkende skogtaksering. Landsskogtakseringens data er samlet inn fra prøveflater som er lagt ut systematisk. Over hele landet er det lagt ut et nett av permanente prøveflater, hovedsakelig i et forband på 3x3 kilometer, mens forbandet i fjellskogen og i deler av Finnmark er noe glisnere. Totalt er det cirka 12 000 prøveflater som ligger i skog, hvorav rundt 9 000 i produktiv skog. På hver av prøveflatene foretas det detaljerte målinger og registreringer, som gir grunnlag for blant annet beregning av stammevolum, biomasse og årlig tilvekst. Flatene oppsøkes hvert 5. år, og danner grunnlaget for skogstatistikk for hele landet eller for utvalgte regioner. Det foretas også spesielle fylkestakster, ved at data fra permanente flater suppleres med data fra tilleggsflater for å kunne gi resultater med en tilfredsstillende statistisk sikkerhet på fylkesnivå. Gjennom Landsskogtakseringen registrerer NIBIO blant annet skogtype, biologisk mangfold, terrengforhold, vegetasjon og opplysninger om det enkelte tre.

Det 10. landsomfattende omdrevet i Landsskogtakseringen ble avsluttet i 2014, og en er nå i gang med det 11. Data fra Landsskogtakseringen benyttes blant annet for utarbeiding av offisiell statistikk, av sentrale og regionale skogbruksmyndigheter, til forskningsformål og spesielle analyser, samt for internasjonal rapportering. De fleste europeiske land har implementert liknende registreringssystemer.

Mange av de landsrepresentative dataene som er publisert i foreliggende rapport stammer fra Landsskogtakseringen. 

Skogbruksplanlegging med miljøregistreringer

Formålet med skogbruksplanleggingen er å fremme bærekraftig skogbruk med aktiv næringsmessig utnytting av skog-og utmarksressursene, og slik at biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner i skogen blir ivaretatt og videreutviklet. Det er skogeiers eget ansvar å ta hensyn til viktige livsmiljøer. Miljøregistreringene gir den enkelte skogeier og næringen et faglig begrunnet og dokumenterbart kunnskapsgrunnlag for å ta frivillige miljøhensyn ut over det lov-og regelverk tilsier, og i tråd med felles miljøambisjoner utviklet gjennom samarbeidsprosjektet Levende Skog. 

I skogbruksplanleggingen registreres viktige livsmiljøer for rødlistearter etter opplegget Miljøregistreringer i skog (MiS), som er basert på kunnskap fra forskning omkring arter og deres livskrav. Cirka to tredjedeler av det produktive skogarealet i Norge er nå kartlagt, og det foreligger informasjon om mer enn 100 000 utvalgte livsmiljøer. Registrerte livsmiljøer blir, i samråd med biolog, rangert etter hvor verdifulle de er. Dette danner grunnlag for å velge ut de områder hvor det skal tas særlige hensyn, for eksempel ved å la området ligge urørt, eller ved å tilpasse hogsten slik at miljøverdiene bevares. Enkelte registrerte livsmiljøer er av skogeierne også foreslått som områder for frivillig vern, og i slike tilfeller blir endelig beslutning om vern truffet i samarbeid mellom miljøvernmyndighetene og de berørte skogeiere. På samme måte som ved verneprosessene etter naturvernlovgivningen, registreres det også ved skogbruksplanleggingen mange flere områder enn de som til slutt velges ut for særlige hensyn eller foreslås til frivillig vern. 

Etter miljøinformasjonsloven plikter alle tiltakshavere å kunne redegjøre for miljøhensyn knyttet til planlagte tiltak. Dette betyr at skogbruket skal formidle sin miljøinnsats. Data fra miljøregistreringer skal benyttes til dette. I forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer er det krav om at alle data nevnt i forskriften skal legges inn i en database for skog-og miljødata ved NIBIO, samt at oversikter over miljøverdier skal være offentlig tilgjengelige. Dette er et krav for å kunne få slikt tilskudd. 

Miljøarbeidet i skogbruket er utformet omkring hovedpilarene: landbrukspolitikkens miljøkrav til skogbruket, skognæringens egen miljøstandard og klima-og vernepolitikken. Disse hovedpilarene må samvirke godt og påvirker hverandre i stor grad. 

Resultatkontroll skogbruk/miljø 

Som et ledd i oppfølgingen av skogpolitikken har Landbruks-og matdepartementet lagt vekt på å etablere gode systemer for styring, overvåking og resultatkontroll. I 1994 ble det satt i gang en landsomfattende resultatkontroll som ble utviklet i et samarbeid mellom miljøvern-og skogbruksmyndighetene. Dette opplegget er videreført i de påfølgende årene. Kontrollen omfatter foryngelsesfelt, ferdigstilte skogsveger og ferdigstilte skogbruksplanprosjekter. Opplegget skal fange opp behovet både for kontroll i tilskuddsforvaltningen og behovet for kontroll av miljøtilpasningene i skogbruket. De miljømål aktivitetene skal kontrolleres opp mot, er de bestemmelser som er gitt i regelverket for å ivareta hensynet til biologisk mangfold, kulturminner, landskap og friluftsliv. Opplegget gir et godt grunnlag for å vurdere i hvilken grad det blir tatt hensyn til miljøverdier ved ulike skogbrukstiltak. Videre vil resultatene gi en indikasjon på i hvilken grad investeringene i etablering av ny skog etter hogst, er tilstrekkelige for å oppfylle målene som er nedfelt i forskriften om bærekraftig skogbruk. 

Skog kan forynges på mange måter, og det er av vesentlig betydning at det er sammenheng mellom de naturgitte forhold, anvendt hogstform og valgt foryngelsesmetode. Måten dette blir gjort på har stor betydning både når det gjelder skogproduksjon, forholdet til biologisk mangfold og bruk av skogen til friluftsliv og rekreasjon. Fra skogbruksmyndighetenes side legges stor vekt på å overvåke gjennomføringen av foryngelseshogstene og påfølgende skogkulturinnsats, for å kontrollere at de skogpolitiske målsettinger blir nådd. 

Foryngelseskontrollen foretas årlig og er organisert av Fylkesmannens landbruksavdeling. Kontrollen er en stikkprøvekontroll etter gjennomførte hogster. Den skal vise hvordan foryngelsesarbeidet er fulgt opp det enkelte år, men også hvordan skogkulturinnsatsen og tilrettelegging for foryngelse utvikler seg over tid. Feltene som inngår i foryngelseskontrollen har fra og med 2010 blitt trukket ut blant avvirkninger gjennomført tre år tidligere, mens utvalget i årene før dette ble foretatt blant eiendommer med avvirkning to år før kontrollen. Enkelte nye parametre har også kommet til etter hvert, blant annet er det fra og med 2009 foretatt registrering av hogstklasse i det avvirkede bestandet, og samtidig ble det innført en mer fingradert angivelse av antall planter per dekar i foryngelsen. 

Oppfølging av foryngelsesplikten 

Skogeieren er gjennom skogbruksloven pålagt en foryngelsesplikt, som består i å sørge for at tiltak som sikrer en tilfredsstillende foryngelse er gjennomført tre år etter hogst. 

Fra 2011 er det iverksatt en systematisk oppfølging og kontroll av foryngelsesplikten. Alle skogeiere som for tre år siden har hogd mer enn 250 kubikkmeter gran, uten at det i etterkant er registrert planting på disse eiendommene, er tilskrevet og bedt om å redegjøre for årsak til manglende planting. Det er kommunal skogbruksmyndighet som gjennomfører oppfølgingen. 

Aktivitetstall både for hogst og planting framgår i skogfondssystemet, og det er mer enn 2000 skogeiere som havner innenfor de nevnte utvalgskriteriene. Av disse 2000 er det mange som har en tilfredsstillende forklaring på hvorfor planting ikke er registrert. Det er også en del som sier et de skal gjennomføre planting, og for denne gruppen har kontrollen fungert som en påminnelse. Men det er også noen som ikke har en tilfredsstillende forklaring, eller som ikke svarer på henvendelsen. 

Denne siste kategorien skal kommunen følge opp ytterligere, gjennom purringer, kontroll i felt og i ytterste konsekvens kan det, med hjemmel i skogbruksloven, bli aktuelt å pålegge tiltak eller gjennomføre tiltak for skogeiers regning. 

En effekt av den systematiske oppfølgingen av foryngelsesplikten er at oppmerksomheten blir rettet mot dette temaet, noe som gir en positiv effekt på aktiviteten. Foryngelseskontrollen blir derfor fulgt opp både ved oppfølging av dem som ikke kan redegjøre for sitt avvik, og ved å initiere nye landsomfattende kontroller. Det er utviklet rutiner sentralt som gjør det lettere for kommunene å følge opp foryngelsesplikten på lokalplanet.

Norsk PEFC Skogstandard 

Levende Skog var et samarbeidsprosjekt mellom skogbruk, skogindustri, fagbevegelse, friluftslivsorganisasjoner og miljøorganisasjoner for å fremme et bærekraftig skogbruk med god balanse mellom de tre aspektene skogproduksjon, miljøvern og sosiale interesser. 

Systemet med sertifisering etter Levende Skogs standarder og ISO 14001 ble i 2000 godkjent under PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification), verdens største internasjonale skogsertifiseringssystem. 

Standarden blir benyttet som et viktig grunnlag for skogsertifisering i Norge. 

Norsk PEFC Skogstandard har 27 kravpunkter som til sammen dekker områder og tiltak som har miljøpåvirkning eller er av betydning ved utøvelse av skogbruk: 

1. Forvalteransvar og skogsertifiseringsavtale
2. Arbeidskraft og sikkerhet
3. Planlegging i skogbruket
4. Skogsveger
5. Friluftsliv
6. Samiske rettigheter
7. Bevaring av skogarealet
8. Genbevaring – skogstrær
9. Åpenhet om miljøinformasjon
10. Hogst
11. Avfall og forurensning
12. Livsløpstrær og døde trær
13. Terrengtransport
14. Langsiktig virkesproduksjon
15. Markberedning
16. Treslagsfordeling
17. Bruk av plantevernmidler
18. Gjødsling og næringsbalanse
19. Bruk av utenlandske treslag
20. Skogreising og treslagsskifte
21. Nøkkelbiotoper
22. Hensyn til rovfugler og ugler
23. Hensyn til tiurleik
24. Vannbeskyttelse
25. Myr og sumpskog
26. Brannpåvirket skog
27. Kulturminner og kulturmiljøer 

Skogeierne og miljøorganisasjonene avbrøt sommeren 2010 forhandlingene om Levende Skog-avtalen for bærekraftig skogbruk og sertifiseringsløsninger for tømmer, etter 12 års enighet om en miljøstandard for norsk skogbruk. Bruddet skyldtes at partene ikke kom til enighet om kravpunktet om skogreising og treslagsskifte. Skogbruket i Norge er fortsatt sertifisert etter ISO 14001 og de krav som det ble enighet om ved revisjonen av Levende Skog i 2006. Dette innebærer at bruddet i Levende Skog ikke får noen konsekvens for hva som skjer ute i skogen. Kravene til den enkelte skogeier er de samme som før bruddet, og skogbruket fortsetter arbeidet med å forbedre og videreutvikle sitt miljøarbeid.

I 2016 ble PEFC-standardene revidert. Naturvernorganisasjonene og deler av friluftsorganisasjonene deltok ikke i revisjonen.

Naturindeks for Norge 

Naturindeks for Norge framstiller utviklingen av det biologiske mangfoldet i de store økosystemene og forsøker å måle tilstand og endring over tid av naturmangfoldet. Norge var det første landet i verden som lanserte en offisiell naturindeks (Nybø et al. 2010). 

Naturindeksutredningen fra Miljødirektoratet (Framstad (red.) 2015) viser tilstanden og utviklingen over tid for biologisk mangfold i hovedøkosystemene fjell, skog, våtmark, åpen mark i lavlandet, ferskvann, kystvann og hav.

Naturindeksen kan også vise utviklingen innenfor ulike regioner og havområder og, der datagrunnlaget er tilstrekkelig, benyttes til å lage temaindekser. 

Naturindeksen viser hvor god tilstanden er i et område i forhold til en referansetilstand. Tallverdien for en gitt indikator er målt verdi delt på referanseverdien, og indikatoren får dermed en tallverdi mellom 0 og 1, der 1 er verdien i referansetilstanden. Verdien 1 viser at indikatoren har samme verdi som under referanseforhold, det vil si at tilstanden har vært lite påvirket, mens 0 indikerer et stort avvik fra referanseverdien, for eksempel ved at en art er utryddet. En naturindeksverdi på 0,7 for eksempel, viser at tilstanden i området er 70 prosent av referansetilstanden. 

Naturindeksen for skog består av 87 indikatorer, hvorav 6 er såkalte nøkkelindikatorer som vektes ekstra. Indikatorverdiene er basert på overvåkingsdata (44 prosent), modellbaserte estimater (18 prosent) og ekspertvurderinger (38 prosent). Enkelte av indikatorene er basert på arealrepresentativ overvåking i regi av Landsskogtakseringen, TOV-E (Ekstensiv overvåking av fugl) og nasjonale programmer for store rovdyr og hjortvilt. For indikatorer som ikke er basert på representativ overvåking er det usikkerhet knyttet til i hvilken grad resultater fra utvalgte forsknings- og overvåkingslokaliteter kan ekstrapoleres til andre områder. Dette gjelder spesielt for artsgrupper som virvelløse dyr, moser, lav og sopp. 

Tilstanden til et økosystem er gjennomsnittsverdien av indikatorene i det aktuelle økosystemet. Indikatorer som representerer mange arter, såkalte nøkkelindikatorer, teller mer enn andre indikatorer. Indikatorene er i tillegg vektet slik at de indikatorene som representerer ulike trofiske nivåer, det vil si nivåer i næringskjeden, teller likt. Den helhetlige naturindeksen for et gitt område er et arealveid gjennomsnitt av tilstanden i hver hovednaturtype. 

Naturindeksindikatorene er basert på overvåkingsdata, modellerte data eller forskeres ekspertvurderinger. Forskningsinstituttene som har bidratt med data og/eller ekspertvurderinger er Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for naturforskning, Norsk institutt for vannforskning,  NTNU og NIBIO. I tillegg har en rekke enkeltpersoner i biologiske institusjoner bidratt i ekspertvurderingene. 

Naturindeksen for skog i 2015 viste en svak oppgang siden 1990, men ligger fortsatt på en relativt lav verdi. Det var særlig indikatorer for død ved og gamle trær, samt store rovdyr og nedbrytere som bidro til den lave indeksverdien, mens indikatorene for mengde død ved, hjortedyr og blåbær bidro til den positive trenden. Skogbruksaktivitet over lang tid har bidratt til relativt lave forekomster av gamle trær og død ved, men også andre viktige indikatorer som rovdyr, hjortedyr og småvilt er under aktiv forvaltning av mennesker. Utviklingen over tid illustrerer godt at endringer og dynamikk i skogen skjer langsomt.

Internasjonalt samarbeid 

Skogpolitikken består i de fleste land av tre hovedelementer: økonomi, miljø og sosiale og kulturelle forhold. Bærekraftig forvaltning av skogressursene forutsetter at disse tre elementene betraktes som en helhet. Denne bredden og helheten er sjelden i mange internasjonale prosesser og avtaler av betydning for forvaltningen av skog, og det internasjonale rammeverket som påvirker skogpolitikken oppfattes derfor ofte som fragmentert. Globale miljøavtaler av betydning for forvaltning av skog er først og fremst Rio-konvensjonene FNs rammekonvensjon for klima (UNFCCC) og konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Det finnes også andre internasjonale prosesser relatert til for eksempel handel, klima og biologisk mangfold som påvirker skogpolitikken. 

Hovedmotivasjonen for det globale skogpolitiske samarbeidet har vært å bekjempe avskogingen i tropiske strøk. Dette var bakgrunnen for engasjementet for en global skogkonvensjon allerede før konferansen for miljø og utvikling i Brasil i 1992. En global skogkonvensjon ble ingen realitet, men dette arbeidet la grunnlaget for etableringen av FNs skogforum (UNFF) i 2000. Gjennom FNs skogforum ble det forhandlet fram en frivillig avtale for bærekraftig forvaltning av skog basert på fire globale mål. Reduksjon av utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland er dessuten blitt et sentralt element i forhandlingene under FNs klimakonvensjon. Norge er en drivkraft i arbeidet på dette området. 

I Europa foregår det regionale skogpolitiske samarbeidet i FOREST EUROPE, også benevnt Ministerkonferansen for bevaring av Europas skoger. 

EU har ingen felles skogpolitikk. Dette er medlemslandenes ansvar. EU har imidlertid et økende engasjement på områder som har betydning for forvaltningen av skog. Det gjelder blant annet innen områder som klima, jordbruk, energi, handel, miljø, bygdeutvikling, industripolitikk og bistand. De fleste av disse områdene inneholder regelverk som er relevante for EØS, og derfor også viktige for utformingen av norsk skogpolitikk. Regjeringen og Stortinget har videre varslet et ønske om felles gjennomføring med EU av klimaforpliktelsene i Paris-avtalen. Dette øker betydningen av det europeiske samarbeidet for utformingen av norsk skogpolitikk.

Norge hadde lederskapet i FOREST EUROPE fra 2008 og fram til ministerkonferansen i Oslo i 2011. Deltakerlandene fattet her en rekke beslutninger som setter rammer og mål for samarbeidet og forvaltningen av skogen i landene framover.

De 46 medlemslandene og EU, representert ved Europakommisjonen, besluttet blant annet å starte forhandlinger om en avtale om bærekraftig skogforvaltning i Europa. Forhandlingene om en egen avtale førte imidlertid ikke fram. I hovedsak var det de institusjonelle delene som viste seg vanskelig å enes om. Arbeidet i FOREST EUROPE ble imidlertid videreført under ledelse av Spania etter ministerkonferansen i Oslo. Senere har Slovakia tatt over denne oppgaven. 

Et viktig formål med en avtale om bærekraftig skogforvaltning i Europa var å få prinsippene fra FOREST EUROPE anerkjent som grunnlag for landenes og EUs regelverk på relevante områder. Selv uten en avtale er dette nå i ferd med å bli en realitet.

Flere medlemsland legger FOREST EUROPEs resultater til grunn for utviklingen av skogpolitikken. Det gjelder i særlig grad arbeidet med et felles europeisk sett av kriterier og indikatorer for et bærekraftig skogbruk. Europakommisjonen har i tillegg lagt tilsvarende forutsetninger til grunn for regelverksforslag som nå er til behandling i EU for klima og fornybar energi.

Landene som deltar i FOREST EUROPE skal i løpet av 2018 vurdere om det er grunnlag for å ta opp igjen forhandlingene om en avtale om bærekraftig skogforvaltning. Utfallet av dette er høyst usikkert. Uavhengig av dette vil imidlertid landene måtte forholde seg til at skog, i stadig større grad, inngår som et viktig element i noen av Europas særlig store utfordringer, og derfor i økende grad inngår i regelverk som påvirker skogpolitikken i EU/EØS-landene.

Det blir derfor viktig for Europa å finne en form på det videre samarbeidet som kan bidra til at skogpolitikken i EU/EØS svarer på disse utfordringene.  

Konvensjonen om biologisk mangfold og
Aichi-målsettingene 

Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), tilknyttet FN, har etablert et sett av fem overordnede strategiske målsettinger (A–E), som igjen er inndelt i totalt 20 enkeltmål. Gjennom konvensjonen om biologisk mangfold har verdenssamfunnet blitt enig om å stanse utryddelsen av arter, og under denne konvensjonen ble verdens land i Nagoya i 2010 enige om en strategisk plan for å oppnå dette målet innen 2020. Aichi-målene er 20 delmål for biomangfold under konvensjonen om biologisk mangfold (www.cbd.int). 

Noen av de viktigste målene med hensyn til skog og skogbruk er følgende: 

Mål 5: Innen 2020 er reduksjonsraten av alle naturlige habitater, inkludert skog, minst halvert og om mulig brakt nær null, og forringelse og fragmentering er betydelig redusert. 

Mål 7: Innen 2020 er arealer som benyttes til jordbruk, akvakultur og skogbruk, forvaltet bærekraftig for å sikre bevaring av biologisk mangfold. 

Mål 12: Innen 2020 er utryddelsen av kjente truede arter forhindret, og deres rødlistestatus, spesielt for arter i sterkest tilbakegang, er forbedret. 

Klima- og Miljødepartementet (KLD) utga i 2015 Melding til Stortinget nr. 14 (2015-16) Natur for livet som er Norsk handlingsplan for naturmangfold. Denne er retningsgivende for norsk oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold og de 20 Aichi-målene.

Regjeringens politikk skal bidra til at vi når de nasjonale og internasjonale målene for naturmangfold gjennom å ha god tilstand i økosystemene, ta vare på truet natur og bevare et representativt utvalg av norsk natur. Som en oppfølging til handlingsplanen nedsatte KLD i 2017 et ekspertråd fra norske forskningsmiljøer som framla et forslag til et fagsystem for fastsetting av god økologisk tilstand i norske hovedøkosystemer. Fagsystemet er nå under utvikling og skal tre i kraft fra 2020. Det innebærer å fastsette grenseverdier for hva som er god økologisk tilstand, forvaltningsmål og et overvåkingssystem basert på et utvalg av indikatorer for hovedøkosystemene. 

Den pan-europeiske SEBI-prosessen (Streamlining European Biodiversity Indicators) ble startet opp i 2005. Den er basert på et samarbeid mellom EEA (European Environment Agency) og et antall andre organisasjoner. 26 indikatorer ble utviklet av EEA for henblikk på å kunne vurdere endringer i forhold til 2010-målet om stopp i tap av biologisk mangfold. Disse er basisindikatorer også for EU’s oppfølging av Aichi-målene, og rapporteres også i den grad det er mulig av Norge. En av de viktigste arbeidsmetodene til SEBI er å bygge på eksisterende overvåking og tilgjengelige data for å unngå dobbeltregistrering. Dette betyr at mange av de 26 indikatorene har sitt opphav i ulike eksisterende programmer på nasjonalt, europeisk og globalt nivå. Når det gjelder indikatorer relatert til skog, inngår basisinformasjon som stående volum, tilvekst, avvirkning og dødt virke. I tillegg omfatter indikatorene informasjon om rødlistearter, vernearealer, invaderende arter og fragmentering, noe som også er en del av det pan-europeiske indikatorsettet til FOREST EUROPE.