Skoglevende arter på rødlista

På grunn av store begrensninger i tolkningsmulighetene i dag, anbefales det ikke å benytte tall avledet fra norsk rødliste som indikator for utviklingen av miljøtilstanden i skog.

Bakgrunn

I 1992 kom den første offisielle rødlista med oversikt over sjeldne, sårbare og truede arter i Norge. Rødlister med arter fra et større antall artsgrupper har blitt publisert i 1999, 2006, 2010 og 2015. Den første av disse ble utgitt av Direktoratet for naturforvaltning, mens Artsdatabanken har hatt ansvaret for utgivelsene etter at den ble opprettet. Eksperter innen de ulike taksonomiske gruppene foretar vurderingen av artene for rødlista. For å få en mer enhetlig og dokumentert vurdering av arter for rødlista ble det, fra og med utgivelsen i 2006, benyttet standardiserte kriteriesett utviklet av Verdens naturvernunion (IUCN). Det betyr at det så langt bare er rødlistene fra 2006, 2010 og 2015 som er direkte sammenlignbare.

Status

I den siste rødlista fra 2015 (Henriksen og Hilmo 2015) er 2330 arter vurdert til å være truet eller nær truet som samtidig er helt eller delvis knyttet til skog (Tingstad et al. 2017). Insekter og sopp utgjør de største gruppene.

Utvikling og forklaring

Den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN har utarbeidet et standardisert opplegg for å vurdere sannsynlighet for arters utdøing og eventuell plassering på en rødliste. Norsk rødliste for arter gir en oversikt over arter som av eksperter er vurdert å tilfredsstille IUCN-kravene for rødlisting. Artene på listen plasseres i en trussel-kategori ut fra vurderinger om populasjonsstørrelse og populasjonsendring, og arter som er oppført som CR, EN og VU betegnes som truet. I tillegg kommer rødlistearter som er nær truet (NT) og arter der kategorien er usikker på grunn av datamangel (DD). Rødlistene sammenstiller mye verdifull informasjon om sjeldne og truede arter i Norge, men det må utøves varsomhet i bruken av rødlistene for å vurdere miljøtilstanden (Rolstad og Storaunet 2015).

Antall arter på rødlista. Et landområde med naturgitte forhold som gir livsbetingelser for mange arter vil normalt også ha flere rødlistearter, sammenlignet med et mer artsfattig landområde med samme påvirkningsregime. Antall rødlistearter alene kan derfor ikke benyttes som et mål på miljøtilstanden.

I Norge er det for eksempel en klar konsentrasjon av skoglevende rødlistearter i Sørøst-Norge (Gjerde et al. 2010). Dette skyldes først og fremst at mange sjeldne arter bare finnes i de relativt sommervarme områdene i Sørøst-Norge. En gjennomgang av ulike grupper rødlistearter i Fennoskandia viste at 64 prosent av rødlisteartene hadde en naturlig begrenset utbredelse i Europa, sammenlignet med 21 prosent av ikke-rødlistete arter i de samme artsgruppene (Tingstad et al. 2017). De fleste norske rødlisteartene med begrenset europeisk utbredelse hadde en sørlig eller østlig europeisk utbredelse, slik som for eksempel trebukker, karplanter og fugler, mens lav var et eksempel på en artsgruppe som ofte hadde en naturgitt vestlig utbredelse.

Videre vil ikke endringen i antall rødlistearter være et egnet mål for endringer i miljøtilstanden, slik det ofte har blitt fremstilt i media. Viktige grunner til dette er at antall arter på rødlista øker etter hvert som nye artsgrupper vurderes, og at arter både går inn og ut av rødlista når miljøforholdene endrer seg. Hvis vi for eksempel får en økning i mengder og kvaliteter av død ved (altså en forbedret miljøtilstand for mange arter i skog), så må vi forvente at det både fører til at noen arter tas ut av rødlista, men også at nye arter kommer inn på lista. De sistnevnte er sjeldne arter som får økt oppdagbarhet på grunn av økte populasjoner, men som samtidig er sjeldne nok til å havne på rødlista. Noen av de nyoppdagete artene kan også være nyetableringer i Norge. Da historikken for slike arter vanligvis vil være ukjent, vil det i de fleste tilfeller ikke være mulig å skille disse artene fra arter som er sjeldne på grunn av negative påvirkninger.

Andel arter på rødlista. Andel arter på rødlista av alle vurderte arter kan potensielt være en egnet indikator for utviklingen. Denne andelen har holdt seg på 20-30 prosent, både før og etter innføringen av IUCN-kriteriene, og skulle således antyde at utviklingen er forholdsvis stabil. Når andel arter på rødlista likevel er problematisk å bruke som en indikator, skyldes det stor usikkerhet i vurderingene av om artene tilfredsstiller de ulike kriteriene for plassering på rødlista. For de aller fleste artene på rødlista mangler det dokumentasjon på bestandsutviklingen. Da vil vurderingene i stedet måtte støtte seg data på utviklingen av habitater som artene er avhengige av. Slike data eksisterer i mange tilfeller heller ikke – enten fordi det ikke finnes overvåkingsdata på naturtyper eller fordi habitatkravene til artene ikke er tilstrekkelig kjent. Uten slike data vil vurderingene være basert på rene ekspertvurderinger også når det gjelder utviklingene av egnete habitater og truslene mot disse.

For vurdering av skoglevende arter for rødlisten er derfor avgjørende viktig å benytte dokumentasjon i form av overvåkingsdata, slik som Landsskogtakseringen, for å kunne si noe om utviklingen av habitatmengde og kvalitet for artene. Oppdateringer av rødlistene med ny kunnskap vil kunne gi betydelig endringer i slike vurderinger, selv om den reelle tilstanden er uendret, og vil også kunne påvirke andelen av vurderte arter som blir rødlistet.

Endring i trusselkategori for de enkelte artene. Et bedre utgangspunkt vil være å følge de enkelte artenes endring i status mellom ulike utgivelsesår for rødlista. Det enkleste vil være å se på endringer i de enkelte artenes plassering i trusselkategorier over tid. Denne tilnærmingen brukes i IUCN rødlisteindeks, som regner ut en verdi mellom 0 og 1 (der 0 er dårligste verdi) basert på fordelingen av artene på ulike rødlistekategorier (Butchart et al. 2005, Bubb et al. 2009). En finsk studie benyttet indeksen til å undersøke endringer i den finske rødlisten (ikke bare skog) mellom årene 2000 og 2010 for elleve artsgrupper, og fant at 6 artsgrupper viste bedring mens 5 artsgrupper viste forverring (Juslén et al. 2013). Samlet gikk indeksen fra 0.883 til 0.880, noe som bør tolkes som en ubetydelig endring i hvordan utdøingsrisiko vurderes av ekspertene for et sett med arter i 2000 og 2010. En tilsvarende utregning av rødlisteindeks kan gjøres for norske rødlistearter, og bør da knyttes til naturtyper og livsmiljøer. Til tross for et standardisert kriteriesett for vurdering av artenes trusselkategori vil bruken av rødlisteindeks på disse dataene uansett være prisgitt kunnskapen som til enhver tid finnes om artenes status. Bedre overvåkingsdata vil kunne gi store forbedringer i dokumentasjonen som danner grunnlaget for rødlistene.

På grunn av de store begrensninger i tolkningsmulighetene i dag anbefales det ikke å benytte oversiktstall fra norsk rødliste som indikatorer for en generell utvikling av miljøtilstanden i skog. Med en eventuell framtidig forbedret dokumentasjon av utvikling innen populasjoner og habitater, kan dette stille seg annerledes.