Genetiske ressurser

Bevaring av skogtrærnes genetiske ressurser er en viktig del av en bærekraftig skogforvaltning. For å ivareta genetisk variasjon, og som referanseområder for utvalgte treslag, er det definert 24 in situ bevaringsområder for skogtregenetiske ressurser i Norge. I tillegg er det etablert åtte bevaringsbestand for gran, for å ta vare på verdifulle frøkilder. Gjennom skogplanteforedlingen opprettholdes genetisk variasjon i foredlingspopulasjonene, og det foregår samtidig testing og utvalgsarbeid for klimatilpasning og bedre skogproduksjon.

Bakgrunn

Genetiske ressurser kan defineres som biologisk materiale med genetisk variasjon eller genetiske egenskaper som kan ha betydning for utvikling og målrettet bruk. Frø og planter er eksempler på genetiske ressurser. Den genetiske variasjonen kan være kjent, men det kan også være materialer med variasjon som ennå ikke er kartlagt og som er viktig å bevare for framtida.

Genetisk variasjon sikrer skogtrærnes evne til fortsatt evolusjon og tilpasning til endrede klimatiske forhold, og er en forutsetning for foredling. Genetisk variasjon er også nødvendig for trærnes motstandskraft mot skader og sjukdommer. Det er viktig å opparbeide god kunnskap om de genetiske ressursene vi har – både for bevaring og bærekraftig bruk og utvikling.

Gjennom konvensjonen om biologisk mangfold fra 1992 har Norge forpliktet seg til å bevare genetiske ressurser og å utvikle nasjonale strategier for bevaring og bærekraftig bruk av disse. I 2013 ble den første globale handlingsplanen for bevaring og bærekraftig bruk av skogtregenetiske ressurser vedtatt, og i 2019 ble en nasjonal strategi for bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser for mat og landbruk fastsatt av Landbruks- og matdepartementet (LMD 2019).

NIBIO og Norsk genressurssenter har som oppgave å samle og å koordinere kompetanse og aktiviteter innen bevaring og bruk av genetiske ressurser, samt å overvåke status og medvirke til en effektiv og bærekraftig forvaltning av genressursene i skogtrær i Norge.

Skogfrøverket driver skogplanteforedlingen i Norge, og formålet er å levere et genetisk forbedret foryngelsesmateriale til skogbruket, gjennom testing og utvalg i foredlingspopulasjonene. I praksis innebærer dette at både kvalitetsegenskapene og produksjonen bedres (Skogfrøverket 2017). Samtidig skal foryngelsesmaterialet opprettholde høy genetisk variasjon for egenskaper som er viktige for trærnes langsiktige overlevelse og evolusjonære utvikling.

Status

Treslagenes utbredelse, eller hvor de vokser i landskapet, er hovedsakelig bestemt av deres innvandring etter siste istid, og senere av endringer i klima og menneskelig aktivitet. Av de 34 treslagene som regnes som naturlig hjemmehørende, vokser 25 på sin nordgrense her (Myking og Skrøppa 2001; Myking 2002). De genetiske ressursene til 18 treslag vurderes som utsatt eller truet, enten på lokalt eller nasjonalt nivå (Fjellstad og Skrøppa 2020).

Tabell 1 gir en oversikt over alle hjemmehørende arter av skogtrær i Norge, inkludert informasjon om treslagenes genetiske variasjon, bevaring og eventuell skogplanteforedling.

Bevaring

Bevaring av skogtregenetiske ressurser skjer in situ eller ex situ. In situ-bevaring gjøres i naturlige populasjoner, og sikrer en dynamisk bevaring. Ex situ-bevaring gjøres i bevaringsbestand, i dedikerte samlinger utenfor naturlige populasjoner eller gjennom statisk lagring av frø (Fjellstad og Skrøppa, 2020).

For å ivareta evolusjonære prosesser innenfor skogtrepopulasjonene, med mål om å bevare treslagenes evne til tilpasning nå og i framtida, er det gjennom det europeiske samarbeidet EUFORGEN (European Forest Genetic Resources Programme) utviklet felles minstekrav og standarder for etablering av in situ genressursbevaring (Koskela et al. 2013). Den europeiske genressursdatabasen EUFGIS (www.eufgis.org/) består per august 2022 av data fra 3676 bevaringsområder, som omfatter 112 treslag i 35 europeiske land (EUFGIS Portal 2022. 

For å bevare norske skogtregenetiske ressurser in situ, er det opprettet 24 dedikerte bevaringsområder for genressurser for utvalgte treslag (Fjellstad og Skrøppa, 2020). Bevaringsområdene er lagt til allerede opprettede naturvernområder, og etablert i dialog med Miljødirektoratet og statsforvalterens miljøvernavdelinger.

Per august 2022 omfatter In situ bevaringen elleve treslag. Alm, ask, barlind, bøk, kristtorn, lind, lønn, sommereik, vintereik og villeple er valgt ut på bakgrunn av genressursenes bevaringsbehov, basert på tidligere undersøkelser ved NIBIO. Gran er det viktigste treslaget for skogbruk her i landet, og det er etablert fem slike bevaringsområder for gran. Ved genressursbevaring for gran i naturlig skog er målet å bevare referanseområder for treslaget (Norsk genressurssenter 2021).

Ex situ-bevaring er bevaring i bestand eller samlinger utenfor det opprinnelige voksestedet, og utføres i Norge i dynamiske ex situ bevaringsbestand og som statisk lagring av frø. For å ta vare på bevaringsverdig foredlingsmateriale av gran er det satt i gang tiltak for ex situ-bevaring i skog gjennom etablering av bevaringsbestand i samarbeid med skogeiere. Siden 2015 er i tillegg frø fra utvalgte frøpartier av gran og furu lagret i Svalbard globale frøhvelv.

Genetisk variasjon

For 18 av de naturlige treslagene våre har vi informasjon om genetisk variasjon på ett eller flere nivåer for morfologiske, adaptive eller produksjonsegenskaper, eller gjennom molekylær karakterisering (Fjellstad og Skrøppa 2020).

Gran (Picea abies) er det treslaget som er best karakterisert genetisk, både når det gjelder provenienser, familier og kloner. Nesten 4000 såkalte plusstrær, selektert for høy produksjon og god kvalitet fra naturlig skog i Norge, er allerede testet gjennom skogplanteforedlingen av gran.

En betydelig andel av foryngelsene etter hogst i granskog etableres med frø og planter fra Skogfrøverkets foredlingsprogram. Per desember 2021 er 94 prosent av plantet materiale i norske skoger foredlet materiale fra kvalifiserte eller testede frøkilder (Tabell 2).

Utvikling og forklaring 

Bevaringen av skogtregenetiske ressurser er under utvikling, og det er et stort behov for å etablere bevaringsområder for flere treslag (Fjellstad og Sæther 2020). Det pågår arbeid for å utvikle en systematisk tilnærming til videre bevaring, basert på relevant informasjon om enkelttreslag. Det er videre behov for et fortsatt godt samarbeid med miljømyndighetene, for forvaltning av de skogtregenetiske ressursene in situ, blant annet gjennom å utvikle skjøtselsplaner for å sikre foryngelse og levedyktige bestand i bevaringsområdene.

I skogplanteforedlingen foretas stadig nye utvalg for å øke basispopulasjonen. Slik kan en etter avkomtesting, velge den beste fjerdedelen som grunnlag for en langsiktig foredlingspopulasjon, som skal dekke hele landet. Denne langsiktige foredlingspopulasjonen skal til sammen omfatte minst 1100 individer fordelt på 20 sub-populasjoner. Tilsvarende, men uavhengige, foredlingspopulasjoner forvaltes i Sverige og Finland. Det høye antallet individer som inngår i foredlingspopulasjonen, og strukturering innen geografisk fordelte sub-populasjoner, sikrer effektiv bruk av genetiske ressurser til næringsutvikling (Skogfrøverket 2017).

Norsk genressurssenter har inngått et samarbeid med Landsskogtakseringen, for å spore endringer i utbredelse og foryngelse hos sjeldne og spredte treslag. Dette vil kunne gi mer kunnskap om hvordan for eksempel klima vil påvirke treslagssammensetning og genetiske ressurser i naturlige populasjoner. 

Datakvalitet 

Data er hovedsakelig hentet fra Norsk genressurssenter/NIBIO og Skogfrøverket. Informasjon om den europeiske EUFGIS-prosjektet og oversikt over genressursområdene i Europa er hentet fra EUFGIS-databasen. 

Datakvalitet: Høy