Skogareal

Til tross for store regionale forskjeller har det totale skogarealet trolig økt de siste 90 år, og dekker i dag litt over 12 millioner hektar, herav ­om lag 8,6 millioner hektar produktiv skog.

Bakgrunn

Hvordan skogarealet utvikler seg er viktig for et bærekraftig skogbruk. Skogen danner det økonomiske grunnlaget for ­produksjon av tømmer, ved, vilt, sopp og bær, og bidrar til rekreasjon og opprettholdelse av lokal­samfunn. Skogen former landskapet, den er livsmiljø for et stort antall planter og dyr, og har en klimaregulerende rolle i den globale karbonsyklusen.

Skogforvaltningen former skogarealet ­gjennom ulike aktiviteter, samtidig som våre behov for arealer til bolig, næringsvirksomhet, fritids­aktiviteter og infrastruktur også påvirker skogarealet. Gjennom naturlige prosesser kan skogen bre seg til nye områder eller tidligere avskogede områder, eller forsvinne som følge av klimatiske forhold, sjukdommer eller insektangrep.

Status

Hele Norges skogareal er nå inkludert i Landsskogtakseringen. Finnmark fylke ble første gang taksert i perioden 2005–2011, mens ­taksering av skogen over barskoggrensa i landet for øvrig ble fullført i 2009.

Den største andelen skog i forhold til total­arealet finnes på Sørøstlandet, der skogen dekker vel halvparten av arealet, hvorav produktiv skog utgjør mer enn 80 prosent. Den laveste skogandelen finnes i Troms og Finnmark og på Vestlandet, der skog utgjør henholdsvis 24 og 27 prosent av totalarealet.

Av det totale skogarealet er 58 prosent bar­tredominert, mens 42 prosent er lauvtredominert. Andelen ­bartredominert skog er noe høyere for det produktive arealet, med 65 prosent. Det er betydelig mer barskog enn lauvskog på Sørlandet og Østlandet samt i Trøndelag, mens lauvskogen dominerer i Nord-Norge. På Vestlandet er det like mye barskog og lauvskog. 

Utvikling og forklaring

Til tross for at Landsskogtakseringen har foretatt detaljerte registreringer av skogen siden 1919, og at SSB og Kartverket også har samlet inn arealinformasjon, er det fortsatt en viss usikkerhet omkring utviklingen av skogarealet over tid. Dette skyldes at skog kan defineres på ulike måter, og at Norge, i kanskje større grad enn de fleste andre land, har store arealer med glissen og lavproduktiv tresetting som i noen sammenhenger regnes som skog, og andre ganger ikke.

Landsskogtakseringen (1933) refererer til flere eldre estimater over skogarealet i Norge. Disse var utarbeidet på slutten av 1800-tallet, før de systematiske skogregistreringene startet. Estimatene varierte fra 6,65 til 7,76 millioner hektar. Det laveste anslaget omfattet en god del lav­produktive områder, mens det høyeste anslaget var benevnt produktiv skogsmark. Estimater fra tidlig på ­1900-tallet lå også på rundt 7 millioner hektar. På denne tiden fantes det imidlertid ingen eksakt definisjon av de ulike areal­kategoriene. Jordbruks­tellingen fra 1918 (Det Statistiske Centralbyrå 1921) konkluderte på følgende måte når det gjaldt skogareal per inn­bygger i Norge: «Da skogarealet ikke har øket, men vel heller avtatt noget i tidens løp, er det selvsagt blitt mindre og mindre skog pr. innbygger i landet».

Helt siden 1927 (Det Statistiske Centralbyrå 1927), er det med jevne mellomrom gjennomført skogbrukstellinger og landbrukstellinger. Disse bygger på tall som er innrapportert av skogeierne gjennom spørreskjemaer (Figur 1). Det eksisterer få fullstendige registreringer av alt skogarealet i landet, men i tillegg til Skogbrukstellingen fra 1927, omfattes dette av Landsskogtakseringens nyere registreringer. Dette er brukt som sammenligningsgrunnlag i Figur 1.

Figur 2 viser utviklingen av totalt ­produktivt skogareal i hovedsak basert på data fra Landsskogtakseringen. Det har vært en økning i produktivt skogareal fra 1920-tallet og fram til 2018. For Vestlandets del er det klart at det har vært en betraktelig økning av skogarealet, noe som også framgår av Figur 1 og Figur 2. Det kan synes som om skogarealet på Østlandet og i ­Trøndelag har gått noe ned mellom 1920-­tallet og 1940–1950-tallet. De ulike arealoversiktene er ­imidlertid ikke nødvendigvis sammenlignbare. Selv om det kan ha vært både høyt avvirkningsnivå og ­betydelig nydyrking i perioden 1927–1957, kan det hende at estimatene for skogareal fra 1920-tallet er i høyeste laget.

Kartverket har i løpet av de senere år publisert statistikk over skogareal, beregnet på grunnlag av hovedkartserien N50. Disse tallene ligger stort sett på samme nivå, eller noe i overkant av, det totale skogarealet som kommer frem i Tabell 1.

Datakvalitet

Det er noe usikkerhet når det gjelder konsistens i arealdata over tid. Landsskogtakseringens nyeste arealoversikt (Tabell 1) er imidlertid basert på klart definerte arealkategorier, og omfatter alt tresatt areal i landet.

Utvalgsfeilen i estimatet for totalt skogareal ligger på cirka én prosent, noe som skyldes at undersøkelsen er basert på et statistisk utvalg av systematisk utlagte prøveflater. De eldre oversiktene er beheftet med større usikkerhet, særlig når det gjelder data innrapportert fra skogeierne gjennom Skogbrukstellingene og Landbrukstellingene.